Ja her satt vi i dag. Nok en runde på sykehuset. Sykehus nr 3. time nr ørten uten å ha kommet så mye lenger. Men denne gangen håpet vi det skulle snu.
Mannen med 3 revmatiske sykdommer endte opp med enkondromer(godartede svulster ) og betent sene i hofta. I snart 18 mndr er utallige medisiner og sprøyter satt.
Ambulanse og akutthjelp for smerter.
Jobben mistet.
Livet satt på vent.
Eksistens ble et faktum mens han hver dag kjempet på. Smerter er ikke for pyser.
2 timer senere og noen skjemaer så kom svaret.
-Vi tar en sjans og operer deg. Hele hoften blir byttet ut.
Jeg så ansiktet til min utslitte mann måpte. Dette har han drømt om og nesten ikke våget å håpe på. At endelig skal noe gjøres som kan gi han mer av livet tilbake.
Jeg ville gråte av lettelse men vi begge har nå i etterkant snakket om at dette føles nesten surrealistisk . Er vi virkelig kommet dit? At hjelpen kan hjelpe?
Så hva skjer nå da?
Nå er det mer venting. Litt mer timer for informasjon og forundersøkelser.
Å bytte hofte er ikke inn og ut samme dag. Men mange dager innlagt for så å sendes på uker med rehab og deretter opptrening.
Men nå vet vi. Nå kan vi våge å håpe…
Noen tårer ble det jo… og en sjokolade
Vi kan det å feire;)
-lettet og sliten med godt mot