Hei dere:) Endelig fikk jeg noe å dele med dere og er ikke småtterier heller. Dette er noe vi har ventet lenge på, jeg i hvert fall , og nå er det offisielt: Vi har endelig fått en ny dame i hus og hennes navn er Julianne. Hun er høy og flott med åpne armer . Sprer glede og hverken vanskelig å glede eller gi omsorg til. Se bare hvor flott hun er❤️
Ja ,Julianne er en plante , men ikke noe mindre glad for å dele hus med henne. Og her kommer litt av bakgrunnen for både nettopp denne planten og navnet.
Sist vi bodde på Malta ønsket jeg meg grønne planter , men økonomi og mange flyttinger gjorde dette til en lavere prioritering. Og jeg synes denne typen planter var for dyre den gang. Så da vi bestemte oss for å flytte tilbake til denne vakre øya, så jeg at når jeg fant hjemmet med stor H , skulle jeg kjøpe denne planten og sette henne i stuen og si :
jeg er hjemme 🙏
Vi fant hjemmet og ukene gikk litt , men tilslutt stod hun der da. Lyste opp i butikken og ba meg ta henne med hjem;)
Navnet derimot er bestemt av en vakker ung herremann som har blitt mitt hjerte nært. Han fikk det ærefulle oppdraget å navngi denne vakre planten. Og dermed ble Julianne døpt. (Får jeg skyte inn at den unge herremannen sitt navn er Julian??😆) Noen vil kalle det inhabilitet, jeg kaller det ekte kjærlighet …
Alle biler burde ha et navn og selvsagt et jentenavn. Biler er som kvinnfolk og med det mener jeg egenrådige, må smøres og poleres riktig slik at hun oppfører seg fra sin beste side. Riktig drivstoff og behandles med respekt.
Sist vi bodde på Malta hadde vi en bil helt lik denne, dog i en annen farge. Bilen er en cabriolet og 06 modell. Maler som en katt og turbodiesel .
Da vi snakket om å gjøre alvor av å flytte tilbake hit sa jeg at jeg drømte om en ny Doris. Doris1 ga oss mye glede , vind i håret og romantiske kjøreturer blant eksos, travle maltesere og køer i 45 min av gangen😆 Nå snakker vi herlig hverdagsromantikk altså.
Men sjarmen dere.Taket ned og musikken som ville fått tenåringene til å si :cringe dro oss rundt denne vakre øya på leting etter de små tingene ingen av oss visste fantes her.
Flaks hadde vi da mannen satt på maltesiske Finn og fant henne. Der var Doris!!! Er det mulig tenkte vi. Billig, pen og bare ventet på oss. Så livet på Malta er mer som hverdagen generelt . Bare uten gjeld på noen som helst måte👏
På med shades, ned med taket og nyte at vi er her… endelig❤️
Vet ikke hva dere tenker, men jeg digger når ting går tilbake til vanlig hverdag . Alt åpner igjen, folk er tilbake på jobb og rutinene er er faktum. Uansett så merkes det at høsten kommer krypende..
Nå er det nesten 2 mndr siden jeg skrev et innlegg sist, og jeg har rett og slett ikke hatt ånden over meg. Hverdagen har gått med til alt fra operasjoner, tømme huset, være med familie og nyte den sommeren vi har hatt.
Når jeg nå sitter her på en mandag morgen, med kakao og sengen i stua, så merker jeg datoen nærmer seg. Om maks 5 uker sitter vi i et annet land, med et nytt liv uten å vite noe om hva som venter oss. Kofferter er snart pakker ferdig og papirene klargjort. Dermed gjenstår bare ventetiden som startet på 13 uker og nå nede i maks 4.5 igjen😉
Jeg er født utålmodig, alt skulle skjedd forrige uke og dermed så er disse siste ukene viktig for meg å bruke så godt som mulig. Det som påvirker litt er når jeg måtte inn en ny runde og operere ryggen (etter å ha fjernet melanom) og dermed blir «låst fast» i en rolig tilstand i minst 7 dager.
Men jeg er frisk nå, gubben har utrolig god fremgang og vi bruker tiden godt med familien og venner. Så da får man bare være glad man får lov å nyte stress, nervøsitet, glede og alt som følger med i denne prosessen.
Denne uken får vi vite mer konkret flyttedato og kan bestille flybilletter så fort som mulig. Hjelp til å tømme og vaske ned huset har vi fått også. Så nei jeg klager ikke, jeg er vare så gira jeg blir som en unge på julaften.
Uansett så er snart et kapittel over og et nytt starter. Vi vet hvor utrolig heldige vi er som får denne muligheten, og skal leve uten å tenke for mye over «hvem, hva , hvor eller burde vel ha»
Vil du følge vår reise til Malta kan du følge oss på snap og Instagram med brukernavn
Fy søren å digg det er så sin egen mann tilbake i gamingstolen. Etter uker med mer smerter og venting så er han nå på bedringens vei. For dere som ikke har fulgt oss så lenge kan jeg fortelle kort her nå.
Anders har flere revmatiske sykdommer som litt etter litt ødelegger kroppen hans. Han har nå byttet hofte nr 2 , dette pga artrose og er kun 45 år gammel. Høyre hofte ble byttet i april i fjor etter 2 år med sprøyter , bilder, trening, fysio og fler runder på sykehus enn vi klarer å huske . Så når hofte nummer 2 viste samme problem gikk alt kjappere. Operasjon ble satt opp uten betenkeligheter.
Men etter han kom hjem følte han noe var annerledes. Han så ikke ut. Blå og lilla og gul nedover hele siden. Smerter i kne og nedover hele låret.
En natt våknet jeg av lyder og en mann som holdt seg fast i sengen i smerter. Han sa han kjente hoften skled ut. Akutten neste og etter 5 timer fant de ingenting akutt feil. Men ble to runder til på sykehus før de faktisk fant ut at hoften skled ut. De kunne selv vri den lett ut som ingenting. Operasjon ble da et faktum.. på nytt. Etter bare 6 uker. Protesen lå feil og hadde et hakk i seg. Ikke rart han hadde vondt.
Men nå vet dere. Nå er han hjemme, og etter kun 6 dager er han så bra han orker game igjen, han orker gå til butikken og han er våken!! Vekk med de sterke pillene og sove 12 ganger om dagen.
Å se han mer som seg selv er helt ufattelig for meg. Jeg hopper nesten av glede. I 3 år har jeg sett han forfalle i smerter og som en kasteball mellom leger og sykehus. Nå er han der hvor han kan leve litt igjen. Og jeg kan se min mann smile som før❤️
Dette gikk over all forventning altså. Aldri i livet trodde jeg ting kunne gå så raskt og. Vi har nemlig solgt huset og den 6 september er vi ikke lenger tilhørende denne vakre gata som har gitt oss mye å Bryne oss på.
Det har vært mange tøffe valg og endel ting jeg aldri ønsker oppleve igjen. Samtidig har det gitt oss ro , tid og ikke minst en sterkere familie på alle måter.
Da vi startet prosessen i januar, rett etter å ha fått vite vi mister nesten en hel inntekt , har det vært 5 lange måneder. Det å tømme, style og forberede et så stort hus krever litt. Samtidig har mannen hatt nok en hofteoperasjon som dessverre ikke var vellykket og krevde mye ro frem til ny operasjon.
Men tilbake til huset . Med hjelp fra familie og venner en hel helg, fikk vi fylt en container på 20 kubikk. I tillegg har vi hatt flere runder på dynga med spesialavfall og siste rest. Runde på runde med vask og sortering, og skal innrømme det kom en tåre eller ti på veien. Tilslutt var jeg så utslitt jeg måtte svelge stoltheten og betale noen for skikkelig vask før visning. Og det er fra meg som har jobbet med å vaske for andre. Men alt jeg orket var å sitte rett opp og ned og grine.
Vi kom i mål. Bildene ble tatt og huset lagt ut. Kjente det knøt seg i magen , da redselen for at ingen skulle komme på visning var stor.
Kort fortalt så gikk alt bra tilslutt. Visning ble holdt på vår 5 års bryllupsdag , og huset ble solgt 2 dager senere . Vi fikk ikke takst, men gikk heller ikke i minus og dermed kunne vi bare la luften gå ut av oss. Vi var ferdige med det verste. Vi kunne få en dato, en dag, et nytt mål og vite at vi i tillegg hadde råd til å etablere oss der vi måtte ønske… nemlig Malta. Skal skrive mer om dette senere, for nå handler alt om å få min nyopererte mann på bena igjen, tømme huset helt og håpe de siste 12 ukene i huset her ikke varer altfor lenge…
Minnene blir med oss. Vi fikk gjort det vi flyttet hit for å gjøre. Og vi er sammen❤️Nå venter nye eventyr.
I noen år nå har hverdagen dirret . Det ene har overlappet det andre og skapt en eneste stor ball å nøste opp. Og neida , er ikke at det har sluttet å skje ting men det har nå blitt så stille. Og da snakker jeg om at gutta flyttet hjemmefra, huset er tømt for det meste og verden rundt oss er så … annerledes…
Mer og mer faller på plass, men vi må ta avgjørelser uten å nøle. Er ikke tid til å fundere, overtenke eller prøve for mye. Er det noe vi har lært er at livet skjer mens man selv sitter og funderer.
Ene sønnen spurte om jeg synes det var stille her etter de flyttet. Selvsagt!!
Ingen som skal kjøres eller hentes. Ingen overfylte kurver med klesvask eller oppvaskmaskin hver dag. Det er stille… veldig stille… En ny hverdag som ennå ikke har rukket å synke inn helt midt oppi alt kaoset med hussalg .
Jeg tenker at når vi sitter der, med koffertene som representerer restene av det livet vi hadde for bare 4 mndr siden, så blir det en liten reaksjon eller fem. Banna bein. Men frem til da er det å fylle stillheten med alt som skal gjøres nå. Leve i nuet. Nyte tiden med gutta når de har tid og med øvrig familie og venner. En ny reise skal vi legge ut på, hva den bringer aner vi ikke. Skummelt, spennende og litt trist på samme tid.
Endelig sier han med det største gliset, mens han fyrer opp vår tøffe Weber grill en konge verdig (ihvertfall ifølge gubben). Grillen er en 2021 modell kulegrill i størrelse altfor liten men den funker.
Dessverre så ble grillingen en smule forsinket da grillbriketter , kjøpt på søndagsbutikk, var lite futt i og halvparten av kjøttet endte i panna.
Men mat ble det da. A mor disket opp med potetsalat og mexican fiesta ved siden av og det fikk holde. Men både mann og barn var happy og det synes med små struttende mager på sofaen etterpå.
Påsken var herved avsluttet på en perfekt måte etter rensing av takrenner, null 1 april spøker eller annet tull som stort sett pleier skje med oss. Det er vår folkens🌸
Du herlige fredag å flaks man har. Med den forrige vannlekkasjen frisk i minne så kan man trygt si det kom både noen tårer og banneord om hverandre.
Men, som de drevne folka vi er på å løse det som kastet foran oss, har vi bare brettet opp ermene og fått dette løst så bra som man kan.
Forsikringen er på saken, snekker har vært her og tak revet sammen med lister og karmer. Kan love dere det var mye vann der.
Heldigvis ble hullet i taket raskt lokalisert og med litt flaks så dem det er null mugg og råte. Hva kostnaden blir på denne herligheten selv etter hva forsikringen dekker aner man jo ikke. Forrige gang solgte vi den ene bilen og må vi selge den siste får vi heller gjøre det. Når man sitter med 50% mindre inntekt og huset skal selges så selger man det man kan.
Vi snur det heller til noe positivt. Nå blir alt reparert, huset ser bedre ut og dette kom frem FØR visninger og huset var klargjort. Nei denne helgen ble ikke som forventet. Med to store vifter og avfukter høres det ut som man sitter på et fly. Og kaoset er et faktum . Men man velger jo. Enten sitte å sutre over dette eller få det til å funke. Lite man får gjort med en skade som er kommet over mange år.
Nei god helg dere. Nyt snøen som bestemte seg for å komme tilbake 🙃
Noen ganger så føler jeg at jeg sitter utenfor og ser på mitt eget liv. Litt som i slow Motion og så leter jeg febrilsk etter fast forward knappen .
Hvor mye klarer jeg håndtere på en gang?
Ikke engang jeg vet det svaret. Og for å være helt ærlig så strekkes den strikken lenger og lenger for hver runde jeg går i ringen. Så nå er jeg , eller vi er der, hvor autopiloten må settes på for å håndtere de neste månedene.
Vi snakker 2 operasjoner på mannen, som legger mye over på meg igjen. Det er verdt det , da jeg vet hans helse og livskvalitet vil bli bedre. Så kommer dps med traumebehandling , klargjøring av hus og de voksne barna som skal videre på sin måte. Følelsene som kommer med å miste så mye, ikke minst hva man må lære seg å leve på nytt med , kan få hvem som helst litt ned i kne. Jeg trives ikke med nesa i grusen. Jeg trives med å ha litt kontroll, noe som er egentlig tåpelig da jeg har hatt veldig lite kontroll på ting i mitt liv.
Nå må jeg velge smart. Velge riktig. Velge det som gir alle involverte det beste resultatet utifra situasjonen. For jeg lever etter at man alltid har et valg. Joda, noen ganger mellom svart eller demper sort, men fortsatt et valg.
Som mamma må jeg gi slipp på mine voksne barn som skal leve livet på sin måte. Dette samtidig som jeg er pårørende til en syk mann, og jeg skal bearbeide egen barndom, kjempe med spiseforstyrrelse og gi slipp på det vonde.
Alt handler om å bevege seg fremover. Komme seg opp og ut på andre siden med mest mulig i behold. Å stå i det koster. Men å stå i det betyr at man bearbeider og kan få ha litt kontrollen også. Vi fikk ikke velge når ting måtte gjøres, men nå velger vi hvordan det skal utføres, og hvordan vi ønsker at det skal se ut etterpå. Alikevel , jeg vet det ikke finnes snarveier, quick fix eller en kontroll som spoler fort over det som er vanskelig . Men en kan jo drømme litt, få en pause fra virkeligheten . ??
mer av vårt liv finner du på Snapchat : betinamarlen ❤️
Jeg er snart 45 år, hatt mer terapi enn jeg kan oppsummere og flere behandlere enn noen burde hatt.
Nå føler jeg at dette blir siste runden. Er all inn og her skal jeg komme ut på andre siden med traumene kun som et minne om noe som skjedde en gang.
Jeg har fått vekk så mye annet. Har verktøy som ville fått en mekaniker til å bli sjalu. Og jeg trenger dem alle. Er de som hjelper meg når kroppen responderer på noe hodet har lagret. Men som jeg egentlig ikke vil huske, føle eller oppleve noe mer.
I morgen er starten på slutten. En closure jeg selv får ta del i og bestemme at nå er det nok. Mitt liv er mitt, fortid er fortid.
Jeg er usikker, skjelven og direkte flau mens jeg sitter her som den lille jenta som følte seg som ingens barn.
Den jenta skal føle , huske og reparere til det ikke er mer å være redd for. Så voksne meg kan få fred .
