Back in business!!


Fy søren å digg det er så sin egen mann tilbake i gamingstolen. Etter uker med mer smerter og venting så er han nå på bedringens vei. For dere som ikke har fulgt oss så lenge kan jeg fortelle kort her nå.

Anders har flere revmatiske sykdommer som litt etter litt ødelegger kroppen hans. Han har nå byttet hofte nr 2 , dette pga artrose og er kun 45 år gammel. Høyre hofte ble byttet i april i fjor etter 2 år med sprøyter , bilder, trening, fysio og fler runder på sykehus enn vi klarer å huske . Så når hofte nummer 2 viste samme problem gikk alt kjappere. Operasjon ble satt opp uten betenkeligheter.

Men etter han kom hjem følte han noe var annerledes. Han så ikke ut. Blå og lilla og gul nedover hele siden. Smerter i kne og nedover hele låret.

En natt våknet jeg av lyder og en mann som holdt seg fast i sengen i smerter. Han sa han kjente hoften skled ut. Akutten neste og etter 5 timer fant de ingenting akutt feil. Men ble to runder til på sykehus før de faktisk fant ut at hoften skled ut. De kunne selv vri den lett ut som ingenting.
Operasjon ble da et faktum.. på nytt. Etter bare 6 uker. Protesen lå feil og hadde et hakk i seg. Ikke rart han hadde vondt.

Men nå vet dere. Nå er han hjemme, og etter kun 6 dager er han så bra han orker game igjen, han orker gå til butikken og han er våken!! Vekk med de sterke pillene og sove 12 ganger om dagen.

Å se han mer som seg selv er helt ufattelig for meg. Jeg hopper nesten av glede. I 3 år har jeg sett han forfalle i smerter og som en kasteball mellom leger og sykehus.
Nå er han der hvor han kan leve litt igjen. Og jeg kan se min mann smile som før❤️

 

Husløse om 3 mndr…Og glad for det

Dette gikk over all forventning altså. Aldri i livet trodde jeg ting kunne gå så raskt og. Vi har nemlig solgt huset og den 6 september er vi ikke lenger tilhørende denne vakre gata som har gitt oss mye å Bryne oss på.

Det har vært mange tøffe valg og endel ting jeg aldri ønsker oppleve igjen. Samtidig har det gitt oss ro , tid og ikke minst en sterkere familie på alle måter.
Da vi startet prosessen i januar, rett etter å ha fått vite vi mister nesten en hel inntekt , har det vært 5 lange måneder. Det å tømme, style og forberede et så stort hus krever litt. Samtidig har mannen hatt nok en hofteoperasjon som dessverre ikke var vellykket og krevde mye ro frem til ny operasjon.
Men tilbake til huset . Med hjelp fra familie og venner  en hel helg,  fikk vi fylt en container på 20 kubikk. I tillegg har vi hatt flere runder på dynga med spesialavfall og siste rest. Runde på runde med vask og sortering, og skal innrømme det kom en tåre eller ti på veien. Tilslutt var jeg så utslitt jeg måtte svelge stoltheten og betale noen for skikkelig vask før visning. Og det er fra meg som har jobbet med å vaske for andre. Men alt jeg orket var å sitte rett opp og ned og grine.
Vi kom i mål. Bildene ble tatt og huset lagt ut. Kjente det knøt seg i magen , da redselen for at ingen skulle komme på visning  var stor.
Kort fortalt så gikk alt bra tilslutt. Visning ble holdt på vår 5 års bryllupsdag , og huset ble solgt 2 dager senere . Vi fikk ikke takst, men gikk heller ikke i minus og dermed kunne vi bare la luften gå ut av oss. Vi var ferdige med det verste. Vi kunne få en dato, en dag, et nytt mål og vite at vi i tillegg hadde råd til å etablere oss der vi måtte ønske… nemlig Malta.
Skal skrive mer om dette senere, for nå handler alt om å få min nyopererte mann på bena igjen, tømme huset helt og håpe de siste 12 ukene i huset her ikke varer altfor lenge…
Minnene blir med oss. Vi fikk gjort det vi flyttet hit for å gjøre. Og vi er sammen❤️Nå venter nye eventyr.

Det ordnet seg🙏

Er det noe vi alle er enige om , så er det st ting sjelden går slik man planlegger det. Men å planlegge for sykdom som resulterer i å miste jobb og inntekt går ikke. Da heller ei å planlegge strømpriser,renter eller andre priser som skulle skyte til himmels på en og samme tid.
Vannlekkasjer og hull i taket inne og ute var heller ikke noe man kunne forutse .

Men vi holdt ut. Vi ga ikke opp og prøvde alt som fantes av muligheter for å kunne si til oss selv vi virkelig hadde gjort alt.
Vi har solgt bil og andre ting. Sammen som en familie har vi stått i alt.

Nå fikk vi en hjelpende hånd. Etter måneder med venting ble det innvilget hjelp av husbanken så huset kan beholdes. Vi satt med en fot ut døren og endelig ble vi hørt.
Å kunne fortelle hjemme at dette ordnet seg ble en tidlig julegave. Vi fikk lønn for alt strevet .

Alle problemene er ikke borte. Penger tar ikke vekk sykdom. Men det letter på endel andre ting. Man har råd til det som trengs i en helt vanlig hverdag . Vi tar ingenting for gitt, eller forventer at noen andre skal løse våre ting. Men vi våger å søke hjelp. Og vi våger å vise at også vi kan slite.

Så i dag har jeg endelig fått satt på plass spisestuen etter 3 mndr med snekkere og malere. I tillegg til Taktekkere ute og mange store utgifter. Å se spiseplassen klar for familiemiddag igjen var en sinnsykt stor glede. For er det som betyr noe. Å ha et trygt hjem hvor man kan gi barna mat og varme.

Jeg vil også benytte sjansen til å takke alle som støttet oss på spleis så vi fikk fikset taket inne. ❤️ Dere er en fantastisk gjeng mennesker og jeg vil aldri kunne få takket dere nok..

-Betina og Anders❤️

Er ikke syk.. aldri igjen..

Dialog og mestring. Er sykt passende navn. Samtaler og lære å mestre det som ikke er så greit akkurat nå.
Er faktisk bare 1 år siden jeg ble friskmeldt fra terapi. Den dagen var topp og jeg er fortsatt der at de tingene jeg har jobbet med er jeg «friskmeldt» fra.Å gå inn dørene her kunne lett føles som et nederlag men der er jeg ikke lenger.

Noen ganger så har man opplevd eller opplever noe som setter deg ut.Enten det er gammelt grums som rives opp eller noe nytt. Begge deler? Har ikke noe å si. Du fikset det bare ikke helt alene akkurat nå. Ingen skam det. Hvem kan vel fikse alt uten hjelp her og der?

Jeg fikk utdelt mer enn nok opp igjennom og en siste ting har blitt utsatt på veien mot full recovery. Og jeg fikk ikke helt velge nå selv da andre omstendigheter satte igang prosessen. Javel så søkte jeg meg inn igjen.
For jeg er ikke syk. Jeg er ikke ustabil eller ødelagt. Jeg har noe som må lappes litt. Sette i perspektiv så jeg kan leve resten av livet med det.

Jeg føler meg litt pumpa og sår etter timen. Å fortelle livshistorien på 70 minutter krever litt. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gjenfortalt disse tingene at dem nesten ikke føles som mine alltid.
Derfor lettere å bare få den biten unna så vi kunne komme til hvorfor jeg nok en gang tok grep. Søke hjelp. Få fred etterhvert.

Rått og intenst.

Husk å ikke gå alene med det du måtte ha inni deg.

Etter 2 år kom svaret!!

Venter på svaret

Ja her satt vi i dag. Nok en runde på sykehuset. Sykehus nr 3. time nr ørten uten å ha kommet så mye lenger. Men denne gangen håpet vi det skulle snu.
Mannen med 3 revmatiske sykdommer endte opp med enkondromer(godartede svulster ) og betent sene i hofta. I snart 18 mndr er utallige medisiner og sprøyter satt.
Ambulanse og akutthjelp for smerter.
Jobben mistet.
Livet satt på vent.
Eksistens ble et faktum mens han hver dag kjempet på. Smerter er ikke for pyser.

2 timer senere og noen skjemaer så kom svaret.

-Vi tar en sjans og operer deg. Hele hoften blir byttet ut.

Jeg så ansiktet til min utslitte mann måpte. Dette har han drømt om og nesten ikke våget å håpe på. At endelig skal noe gjøres som kan gi han mer av livet tilbake.
Jeg ville gråte av lettelse men vi begge har nå i etterkant snakket om at dette føles nesten surrealistisk . Er vi virkelig kommet dit? At hjelpen kan hjelpe?

Så hva skjer nå da?
Nå er det mer venting. Litt mer timer for informasjon og forundersøkelser.
Å bytte hofte er ikke inn og ut samme dag. Men mange dager innlagt for så å sendes på uker med rehab og deretter opptrening.
Men nå vet vi. Nå kan vi våge å håpe…

Noen tårer ble det jo… og en sjokolade
Vi kan det å feire;)

-lettet og sliten med godt mot

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top