«Såpass får du tåle»


Du er en med mye på hjertet , så du lager en blogg, vlogg eller profil et sted hvor det å nå ut til flest mulig føles som et bra valg.
Du deler dine tanker og hverdag. Eksponerer deg selv både sårbar eller som en som ønsker endre verden… om så bare littegrann.
Du har trua på at ihvertfall et menneske kanskje kan føle seg litt mindre alene eller føle seg generelt bedre når du våger å si det høyt.

Du er gira og responsen er enorm, hvorpå du får mer guts og trua på deg selv. Selvtilliten får en boost..
Meldingene kommer om at dem kjenner seg igjen og takker deg for at du deler.

-Du er en sterk person eller råskinn.
-Vi trenger flere som deg.
-Eller min favoritt» takk for at du gjorde dagen min bedre»

Disse som skriver dette er åpne selv fordi du valgte å være åpen.
Dermed skapte du et lite fellesskap hvor man sammen styrkes.
Å fø slikt føles fantastisk. Man ser at det man gjør er viktig og dermed bygges du selv opp. En helt klart vinn/vinn opplevelse.

Når jeg velger å både skrive og snakke om det å vøre offentlig så vil jeg dele begge sider. For alt kan komme med litt regn og skyer, men du prøver å ikke la deg påvirke.
Funker det ???

Svaret er faktisk NEI!!

Vi er alle mennesker og de fleste av oss er født med empati både for andre og oss selv. Vi blir lei oss, usikre eller bare trekker oss vekk.

Vi vet hvordan ord kan nesten ødelegge eller redde noens dag og jeg må ærlig si jeg blir en smule forbanna og oppgitt når jeg ser hvor mange som bare venter på et nytt offer å plukke fra hverandre.

Og misery loves company!!!

Dem finner hverandre raskere enn man skulle tro. Samholdet med å være negativ mot andre er blitt en meget smittsom sykdom som blir bare større og større i skadeomfang.

Men såpass må dem bare tåle er forsvaret, mens ord som dette kommer inn direkte eller skrives på forumer uten antydning til å tenke seg om:

-Du er tragisk
-ekkelt menneske
-negativ du er
-slutt å marinerer deg i fortiden
-Jævla naver
-Du lyver
-Hadde du vært mer positiv ville du ikke fått så mye hat
-så stygge bryn
-Logg av og gjør jobben din isteden
-Stakkars barna dine
-Faen du ser ut som en narkis
-skjønner godt du ble mobba
-Du fortjener ikke noe

Dette er bare noen av de tingene man skal «tåle» .Jeg ønsker ikke dele de som er verre for dem burde aldri sett dagens lys.

Når man får slikt nesten daglig gjør det noe med en som person, men gud forby man skal si ifra . Da gjør man seg selv til et offer, burde fjerne seg og slutte å synes synd på seg selv.
Du velger å snakke høyt så såpass får man tåle.
Ytringsfrihet kalles det.
Saklig kritikk eller motvekt mot alle som ikke « ser sannheten» .

Jeg skal dele en liten sannhet:

Bruker du din såkalte ytringsfrihet får du pokker meg tåle at jeg eller andre svarer!!
Når man slenger om seg med sårende ord og handlinger så får man selv ta konsekvensene..
Ytringsfrihet misbrukes og mobbing defineres tydeligvis av den som mobber for tiden.

Vel, vi setter en stopper. Nå er det bra!!
Jeg blåser i hvem du er for ingen har lov til å såre eller skade andre… ALDRI..

For å avslutte positivt så vil jeg ta med hvor utrolig mange flotte mennesker man treffer når man velger å starte noe som er såpass offentlig. De er grunnen til at man fortsetter, og ikke lar de med dårlige hensikter ødelegge alt.
Så får vi som tåler såpass fortsette å skape steder for alle uansett hva men bærer med seg❤️

Overgriper med fagbrev

Som barn og voksen utsatt for overgrep på flere måter så har jeg flere ganger måtte kjenne på hvorfor?
Hvorfor skjedde dette ?
Hvorfor satt jeg der alene med stemmen ingen hørte?

Jeg sier som psykologen min sa i forrige time: det er helt forjævlig!!
Og det er jo akkurat det dette er. Helt forjævlig at når man utsetter for noe så traumatiserende så er det de som ikke tar grep som er de største overgriperne.
Barnevernet, fosterhjem og psykologer . De som stod på sidelinjen, men egentlig burde vørt foran meg, som et skjold.

De tillot at dette skulle fortsette i årevis. Som avfeide alt med at det bare var i mitt hode. Jeg skulle behandles for å bli «frisk» så jeg ikke sa sånne ting lenger. Skammen og smerten ingen brydde seg om , men brukte heller tiden på å skjule og bortforklare.

Et menneske som skal hjelpe deg, ansatt av staten, nektet å tro meg. Utdannet og eneste jobben dem hadde var å være et BARNEVERN. Hvor var mitt vern??

Fostermor som ansatt av de med fagbrev, som valgte å skulle ta vare på deg, begynte å hjernevaske meg isteden. Ødela alle relasjoner til min egen familie. Jeg var den syke, fantasifulle og måtte få medisiner.

Mennesker med fagbrevet i baklomma og kaffekoppen i hånden. Mens dem ser på deg, men ser deg ikke. Du er bare 9 år. Ingen rettigheter eller stemme som skal taes hensyn til. Du er et barn. Et urolig og ødelagt barn med en vanskelig start. Er helt sikkert derfor sa dem.

Barnevern og fostermor som venner. Samtalene dem trodde jeg ikke hørte.
Ordene og skammen når fostermor ringte rundt og snakket med andre om det vanskelige barnet som laget problemer for familien. Jeg satt jo bare en vegg unna og hørte nesten hvert eneste ord.

Ingen brydde seg og jeg fant raskt ut at ingen kom til å bry seg heller, så jeg lærte meg å overleve. Erfaringen ga meg den troen at fagbrev eller utdannelse betyr ikke noe om du ikke er et menneske som lytter eller ser deg … som et menneske.

For meg er siste kampen nå. Så mange år etterpå. Men jeg er ikke lenger den på 9 uten stemme.
Hva du er utdannet som betyr ikke noe for meg. Hvem du viser meg du er derimot betyr alt. Dine ord og handlinger.

Uansett vil jeg alltid huske dem… mine største overgripere.. Med fagbrevet som våpen .. med tillatelse til å feile, dømme og ikke bry seg.

-løvetannbarnet❤️

Hva holder dere på med nav!???


Med en temmelig syk man som lever sine dager nå med sterke og kroniske smerter,sliter med søvn og mat. Å sitte, ligge, gå eller stå… alt er preget av smerter.
Kroppen full av smertestillende uten at dette bedrer særlig men heller påfører ekstra bivirkninger blir dagene som et lite mareritt.

Mannen min er et råskinn. Han klager lite og bruker det lille han har hver dag på gutta og kona si. Er han på minus prøver han litt uansett. Jeg må ofte beordre han i ro. Så sammen står vi på. Men hva møter vi da???

Jo Leger som glemmer å innkalle. Telefoner som ikke besvares. Måneder uten saksbehandlere og milelange ventelister…Dette er bare toppen av kaka.
I høst var vi så mye inn og ut av sykehus og behandlinger at føltes som vi bodde nesten i bilen. Dagene har gått med til telefoner og purre på.

Så har vi nav da. Der hvor man skal få hjelp og veiledning. De som bestemmer om du skal være på aap eller bli uføre. Og er det noe vi som har sittet i systemet vet så er det at å bli uføre er ikke bare bare.
Og når man ikke vil bli det men kroppen hindrer deg i å jobbe burde dette vært litt bedre bedre lagt opp i systemet.

Men hva driver nav med? Vi har noe som heter Hapro. Arbeidsutprøving med tilrettelagt i bedrifter og arbeidsplasser. Men nå fikk mannen beskjed at det Hapro ville gjøre var ikke bra nok!! Var ikke det nav hadde bestilt sa dem.
Neivel? Bestilte vel vurdering av arbeidsevne? Ja. Men ikke bra nok på Hapro men måtte ha en EKTE jobb. Dette gjentas i dag på telefon etter mannen klaget på melding til saksbehandler . Men pga ferie er en vikar med en hemmelig nedlatende Tone på plass. Og sier «vi jobber ikke sånn»
Så Hapro er de nav samarbeider med og skal høre på. Men er plutselig ikke bra nok.

Enden på visa er at mannen må mer eller mindre fikse jobb selv. På kontor!! Jobben hans siste årene var kontor. Med full utprøving av prosenter og med ergonomiske hjelpemidler på alle måter IKKE BRA NOK SIER NAV!!

Så hvor i verden er dette forståelig? Hva slags sløsing av ressurser og det å slite ut allerede syke mennesker driver nav med? Dette er ikke nytt men kommer vi ikke videre??

Vi bretter opp og fortsetter men fy søren vi er slitne nå. Mannen min har bedt om beskjeder og fremgang i snart 1 år uten at noen gjorde noe. Og nå er nesten ikke noe bra nok.

Slutt å gjør folk mer syke nav!!!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top