proaktiv

Blogg08.05.2023

Fysisk vs psykisk tilrettelegging

I mange år har åpenheten rundt mine psykiske utfordringer skapt uønskede konsekvenser. Og da snakker jeg ikke om en liten kommentar her og der, men til det punktet hvor jeg faktisk har blitt vurdert som menneske og person hovedsakelig pga mine psykiske handikapp. Jeg ble fratatt ansvar og satt nedover på stigen over funksjonsevne som ikke passet inn i hvordan ting faktisk var.
Føltes som dem hadde en mal bare hvor dem puttet alle med en diagnose og sa «slik er du»!! Ingen spurte eller brukte tid på å bli kjent med meg.

I det siste har jeg tenkt mye på hvorfor dette skjer, og hvor usikker og liten dette har gjorde meg i alle år.Mine begrensinger ble bare flere mens de samme fordommene og vurderingene forble det samme.
Hvorfor var dette en ok måte å behandle meg eller andre med f eks angst, traumer osv?

I arbeidslivet legges det opp til mer å tilrettelegging for at flere skal kunne jobbe med det de har. De fysiske utfordringene er de som raskest får hjelpemidler fra både nav og en arbeidsplass. Det kan søkes om midler til stoler, bord og annet etter behov.
Men hva med de med angst eller annet?
Hvor er tilrettelagt arbeid for de som trenger en pause flere ganger om dagen. Med fatigue eller leddsmerter.?? Det som ikke synes utenpå??

Vet at noen steder kan man være heldig å ha en sjef som gjør dette for sine ansatte. Mens vanligvis forventes jo av en arbeidstaker som ser frisk ut at dem skal jobbe på som alle andre.

Jeg har hatt mange jobber i mitt liv og flere typer arbeid. Alt fra kontorjobb til tollager på flyplass. Jeg var heldig med både kolleger og sjef på de fleste plassene, men de gangene psyken slet møtte jeg ingen forståelse eller form for tilretteleggelse så jeg kunne fortsette i jobben i de tøffe periodene. Dem trengte nemlig 100% hele veien.

Dette var føre jeg fikk mine utredninger og lærte egne begrensinger , så jeg kjørte på til det ikke var mer. Jeg elsker å jobbe , men både psyken og kroppen har i mange runder jobbet imot meg. Derfor synes jeg det er trist å ha erfart hvor mye raskere dem legger tilrette for et fysisk problem kontra et psykisk.

Burde vi skolerer ledere i å håndtere mennesker som har psykiske handikapp??

For i dagens samfunn kan du ikke kaste en stein uten å treffe noen som har noe dem sliter med. Og hverdagen kan snu for alle av oss. Både fysisk og psykisk.
Jeg tror flere kunne stått i arbeid med mer rom for tilrettelegging og tettere samarbeid med leger og psykologer. Er jo bevist arbeid og sysselsetting bedrer helsen på flere måter.

Istedenfor føler mange seg enda mer utenfor. Er ikke lett å søke jobb fra før, da konkurransen er stor. Sliter man mye med angst eller annet psykisk er det endel jobber som føles ekstra vanskelig å kunne håndtere.

Vet vi går fremover men nav og de som skal hjelpe starter ofte i feil ende.
Restarbeidsevne er ikke det folk tror alltid. Og jeg føler at med mer krav og skolering av de som skal skape arbeidsplasser ville det vært mange fler som kunne fått brukt sine evner om dem fikk rom for å puste også.

Psykiske utfordringer betyr ikke at du ikke kan!! Men vi må gi folk tid. Ikke sykemelde og sende dem hjem alene , nok en gang så dem kan føle seg enda mer ubrukelige….

0 kommentarer

Blogg29.04.202329.04.2023

Telefonangst og lydløs

Jeg pleide elske det. Snakke med folk i timesvis, le og fjolle eller en seriøs samtale så man følte seg litt lettere etterpå.
Hadde alltid tid til hvem nå enn som ønsket å skravle, og jeg synes det er sinnsykt trist dette nå er gått over i en angstfylt affære.

Løsningen er blitt lydløs. Med lyd for de viktigste som gubben og ungene. Jeg sjekker heller telefonen oftere så jeg ikke går glipp av en viktig samtale, for de er det enda noen av.

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Telefonangst… det var liksom noe jeg hadde som ung da jeg startet karrieren med å ringe leger, skattetater osv.Redd for å gjøre feil eller møte noen som ville kjefte eller fortelle dette ikke kunne gjøres noe med.
Etterhvert som jeg jobbet med dette ble også hverdagen min i mange år preget av at jeg MÅTTE ta mange telefoner, møter eller skrive søknader og mailer.
Avslagene ble bare lagt i en bunke mens jeg følte det ikke var vits å reagere .

Tonen min mot de ansatte på flere kontorer ble annerledes også. Etter å ha snakket med nr 10 som ga meg løsning nr 10 så pleide det koke litt over. Igjen, en vanesak og jeg brydde meg veldig lite. Løse saker ble som å pusse tenner om kvelden .

De siste månedene har telefonene vært annerledes. Sjelden godt nytt og ofte med beklagelser eller bare beskjed om å vente og vente. Telefoner eller meldinger fra andre rundt inneholdt også endel problemer men som ikke var vårt. Jeg kjente det vokste over hodet mens jeg forøkte å fortsatt støtte de som trengte det.

Jeg tenkte ikke så mye over det føre for ca 3 uker siden da mute knappen på sosiale medier og lydløs på telefonen ble mer og mer satt på. Svarene mine til folk kortet ned mens jeg kjente på en usikkerhet og irritasjon. Dette hadde jeg ikke plass til eller lyst til.
Ringetone ble til at hjertet banket fortere.

Jeg likte ikke lenger mennesker følte jeg. Eller mer hva dem brakte med seg. Selv om det mest var noen enkeltindivider som stod for det verste ble alt bare en ball jeg ikke klarte nøste i.
Alt som jeg før lot renne over hodet og inn ligger isteden utenfor hele meg og bare venter på sin tur. Følelsene når nye ting skjer kan bli møtt mer apatisk. Jeg rett og slett skjermer meg.

Joda har dager jeg både er på snap og andre steder. Tar en og annen telefon . Men aldri de som krever lenger samtaler. Jeg merker jeg har ikke mye å gi de som kommer nærmeste og her har jeg endelig lyttet. For angst for å måtte si ting eller ikke kunne si ting preger samtalene.
Skulle ikke tro det siden jeg er så åpen . Men det er der jeg ikke må bruke noe ekstra.

Jeg tenker på de skjeene. Hvor mange er det foran meg når jeg slår opp øynene. Er det noen? Eller må jeg skape nye selv i dag?

Mannen måtte ta imot en telefon her forrige dagen og det var da jeg for alvor merket at dette er blitt stress og usikkerhet . Føler meg ganske teit for å være helt ærlig, men den følelsen får bare ligge der, da dette ikke skal få lov å vedvare.

Jeg elsker fortsatt å skravle, kronisk munndiare… Bare den dere telefonen og at man vet man kan få ting som ikke er ålreit servert…

Nå skal det snu. Det har vi bestemt. Hvor lang tid dette tar vet vi ikke. Men vet vi med sikkert noe ???

-optimist med erfaring ❤️

2 kommentarer

Blogg02.03.2023

#værærlig

Er du ærlig mot deg selv?
Eller bare følger du bølgen litt og håper på at noe skal ordne seg til det bedre rundt neste sving?

Selv er jeg skikkelig usikker på hvor jeg har vært, hvordan jeg har tenkt og ikke minst hvor styrkene mine egentlig ligger. Føler jeg må starte et sted.
Inspirasjonen fant jeg i en serie «The Bold Type» . Traff mange ganger på hva jeg tenker og føler.
Når en av hovedpersonene laget #værærlig i sin egen kampanje for å hjelpe seg selv tenkte jeg at dette er noe for meg.

Dette er faktisk noe jeg gjør mest for meg selv. At andre henger seg på er rått å se. Om det er 10 eller 1000 er ikke så farlig. Det handler om å skape noe som endrer tankegang og levemåte. Ikke de store men små tingene.

Jeg var happy mange ganger i dag. Men også lei og trøtt osv osv. er liksom ikke bare en følelse hele dagen. Det jeg merker er at jo mer ærlig jeg er mot meg selv om hva jeg faktisk føler og ikke hvordan jeg burde hatt det så er ting en smule lettere å akseptere.
Make sense??

Så dagen i dag har vært alt fra røde kinn etter endelig å ha klart å vaske her hjemme. Hatt litt energi til overs vite at for hver dag så nærmer vi oss svar og kanskje til og med mer ro..
Jobber med meg. Min tid og mitt.
Finner jeg alle svarene?
Nei langt ifra. Derimot finner jeg kjernen og hvordan jeg ønsker det skal ende. Noe å jobbe for.

Så #værærlig du også;)

8 kommentarer

Blogg08.02.2023

Hvorfor går vi i parterapi??

For 2 gang i vårt forhold går vi i parterapi og er vel en av de beste investeringene vi kunne gjort for oss som par.
Vi har hatt våre runder før. Vørt gjennom alt fra alkoholmisbruk til barnevernssaker og rettssaker.
Da vi etter å ha opplevd en tøff rettsak bestemte oss for å søke hjelp sammen fant vi ut hvor mye vi trengte et slikt sted.
Et sted hvor vi var hovedpersonene og kunne tømme ryggsekken .

Jeg har gått til psykolog siden jeg var 4 år. Hatt gode og dårlige behandlere. Men her må jeg si vi har fått mer enn vi forventet. Begge gangene har vi fått gode psykologer som virkelig kan faget sitt. Det handler ikke lm å finne feil men å finne måter å leve best mulig på.

Bedre enn taxfree-priser: Knalltilbud på favoritter og bestselgere

Så hvorfor går vi enda?
Forholdet vårt sliter ikke på noe alvorlig måte men vi ønsker å unngå å havne der. Vi blir utsatt for ganske tøffe utfordringer som hard sykdom, tap og plutselig fikk barn hjem etter noen år.
Man møter seg selv i døren. Man får følelser og bekymringer man ikke visste om. Livet snudd opp ned og man skal huske på å ta vare på sitt eget forhold oppi alt.

Være proaktiv !

Hvis man venter med å ta grep til det går galt er veien tilbake mye tøffere. Så når barn nr 2 kom hjem bestemte vi oss for at nå tok vi en runde til. Var ikke mye hjelp å få andre steder akkurat. Ble tilbudt veiledning på et kontor av noen ansatt av barnevernet men med så mye ødelagt tillit ville vi heller ha noen utenfor. Dette skulle handle om oss som par og foreldre. Ikke fortiden men fremtiden.

Så jeg vil helt klart råde alle par som får utfordringer kastet på seg til å vurdere noen timer. Litt råd og ikke minst høre at det man opplever er normalt . Med tenåringer og voksne gutter så hadde vi ikke peiling. Å få høre man nailer det gir mer styrke og ork til å stå i det som måtte dukke opp.

Var der i dag. En time for oss. For å tømme seg og snakke åpent kun som voksne. Man gråter og kan gå ut med mer verktøy og forståelse får både seg selv og sin bedre halvdel.

Terapi er for alle…

0 kommentarer