I noen år nå har hverdagen dirret . Det ene har overlappet det andre og skapt en eneste stor ball å nøste opp.
Og neida , er ikke at det har sluttet å skje ting men det har nå blitt så stille. Og da snakker jeg om at gutta flyttet hjemmefra, huset er tømt for det meste og verden rundt oss er så … annerledes…
Mer og mer faller på plass, men vi må ta avgjørelser uten å nøle. Er ikke tid til å fundere, overtenke eller prøve for mye. Er det noe vi har lært er at livet skjer mens man selv sitter og funderer.
Ene sønnen spurte om jeg synes det var stille her etter de flyttet. Selvsagt!!
Ingen som skal kjøres eller hentes. Ingen overfylte kurver med klesvask eller oppvaskmaskin hver dag. Det er stille… veldig stille… En ny hverdag som ennå ikke har rukket å synke inn helt midt oppi alt kaoset med hussalg .
Jeg tenker at når vi sitter der, med koffertene som representerer restene av det livet vi hadde for bare 4 mndr siden, så blir det en liten reaksjon eller fem. Banna bein. Men frem til da er det å fylle stillheten med alt som skal gjøres nå. Leve i nuet. Nyte tiden med gutta når de har tid og med øvrig familie og venner. En ny reise skal vi legge ut på, hva den bringer aner vi ikke. Skummelt, spennende og litt trist på samme tid.
For 2 gang i vårt forhold går vi i parterapi og er vel en av de beste investeringene vi kunne gjort for oss som par.
Vi har hatt våre runder før. Vørt gjennom alt fra alkoholmisbruk til barnevernssaker og rettssaker.
Da vi etter å ha opplevd en tøff rettsak bestemte oss for å søke hjelp sammen fant vi ut hvor mye vi trengte et slikt sted.
Et sted hvor vi var hovedpersonene og kunne tømme ryggsekken .
Jeg har gått til psykolog siden jeg var 4 år. Hatt gode og dårlige behandlere. Men her må jeg si vi har fått mer enn vi forventet. Begge gangene har vi fått gode psykologer som virkelig kan faget sitt. Det handler ikke lm å finne feil men å finne måter å leve best mulig på.
Så hvorfor går vi enda?
Forholdet vårt sliter ikke på noe alvorlig måte men vi ønsker å unngå å havne der. Vi blir utsatt for ganske tøffe utfordringer som hard sykdom, tap og plutselig fikk barn hjem etter noen år.
Man møter seg selv i døren. Man får følelser og bekymringer man ikke visste om. Livet snudd opp ned og man skal huske på å ta vare på sitt eget forhold oppi alt.
Være proaktiv !
Hvis man venter med å ta grep til det går galt er veien tilbake mye tøffere. Så når barn nr 2 kom hjem bestemte vi oss for at nå tok vi en runde til. Var ikke mye hjelp å få andre steder akkurat. Ble tilbudt veiledning på et kontor av noen ansatt av barnevernet men med så mye ødelagt tillit ville vi heller ha noen utenfor. Dette skulle handle om oss som par og foreldre. Ikke fortiden men fremtiden.
Så jeg vil helt klart råde alle par som får utfordringer kastet på seg til å vurdere noen timer. Litt råd og ikke minst høre at det man opplever er normalt . Med tenåringer og voksne gutter så hadde vi ikke peiling. Å få høre man nailer det gir mer styrke og ork til å stå i det som måtte dukke opp.
Var der i dag. En time for oss. For å tømme seg og snakke åpent kun som voksne. Man gråter og kan gå ut med mer verktøy og forståelse får både seg selv og sin bedre halvdel.
