helse

Blogg23.06.2023

«Såpass får du tåle»

Du er en med mye på hjertet , så du lager en blogg, vlogg eller profil et sted hvor det å nå ut til flest mulig føles som et bra valg.
Du deler dine tanker og hverdag. Eksponerer deg selv både sårbar eller som en som ønsker endre verden… om så bare littegrann.
Du har trua på at ihvertfall et menneske kanskje kan føle seg litt mindre alene eller føle seg generelt bedre når du våger å si det høyt.

Du er gira og responsen er enorm, hvorpå du får mer guts og trua på deg selv. Selvtilliten får en boost..
Meldingene kommer om at dem kjenner seg igjen og takker deg for at du deler.

-Du er en sterk person eller råskinn.
-Vi trenger flere som deg.
-Eller min favoritt» takk for at du gjorde dagen min bedre»

Stor oversikt: Opptil 70 prosent på sommersalgene

Disse som skriver dette er åpne selv fordi du valgte å være åpen.
Dermed skapte du et lite fellesskap hvor man sammen styrkes.
Å fø slikt føles fantastisk. Man ser at det man gjør er viktig og dermed bygges du selv opp. En helt klart vinn/vinn opplevelse.

Når jeg velger å både skrive og snakke om det å vøre offentlig så vil jeg dele begge sider. For alt kan komme med litt regn og skyer, men du prøver å ikke la deg påvirke.
Funker det ???

Svaret er faktisk NEI!!

Vi er alle mennesker og de fleste av oss er født med empati både for andre og oss selv. Vi blir lei oss, usikre eller bare trekker oss vekk.

Vi vet hvordan ord kan nesten ødelegge eller redde noens dag og jeg må ærlig si jeg blir en smule forbanna og oppgitt når jeg ser hvor mange som bare venter på et nytt offer å plukke fra hverandre.

Og misery loves company!!!

Dem finner hverandre raskere enn man skulle tro. Samholdet med å være negativ mot andre er blitt en meget smittsom sykdom som blir bare større og større i skadeomfang.

Men såpass må dem bare tåle er forsvaret, mens ord som dette kommer inn direkte eller skrives på forumer uten antydning til å tenke seg om:

-Du er tragisk
-ekkelt menneske
-negativ du er
-slutt å marinerer deg i fortiden
-Jævla naver
-Du lyver
-Hadde du vært mer positiv ville du ikke fått så mye hat
-så stygge bryn
-Logg av og gjør jobben din isteden
-Stakkars barna dine
-Faen du ser ut som en narkis
-skjønner godt du ble mobba
-Du fortjener ikke noe

Dette er bare noen av de tingene man skal «tåle» .Jeg ønsker ikke dele de som er verre for dem burde aldri sett dagens lys.

Når man får slikt nesten daglig gjør det noe med en som person, men gud forby man skal si ifra . Da gjør man seg selv til et offer, burde fjerne seg og slutte å synes synd på seg selv.
Du velger å snakke høyt så såpass får man tåle.
Ytringsfrihet kalles det.
Saklig kritikk eller motvekt mot alle som ikke « ser sannheten» .

Jeg skal dele en liten sannhet:

Bruker du din såkalte ytringsfrihet får du pokker meg tåle at jeg eller andre svarer!!
Når man slenger om seg med sårende ord og handlinger så får man selv ta konsekvensene..
Ytringsfrihet misbrukes og mobbing defineres tydeligvis av den som mobber for tiden.

Vel, vi setter en stopper. Nå er det bra!!
Jeg blåser i hvem du er for ingen har lov til å såre eller skade andre… ALDRI..

For å avslutte positivt så vil jeg ta med hvor utrolig mange flotte mennesker man treffer når man velger å starte noe som er såpass offentlig. De er grunnen til at man fortsetter, og ikke lar de med dårlige hensikter ødelegge alt.
Så får vi som tåler såpass fortsette å skape steder for alle uansett hva men bærer med seg❤️

0 kommentarer

Blogg23.05.2023

En dag uten vær så snill

Jeg sliter med ordene om dagen. Virkelig. De er der men kommer sjelden ut, og om dem gjør er dem ikke mye filtrerte.

Så noen ganger sier bildene mer enn man kan forklare. Slik som bildet her.
Bare lyset, vannet og to mennesker uten tanke for noe.

GJØR ET KUPP: Opptil 50 prosent på Birkenstock-sandaler

Noen sekunder, minutter eller timer uten må eller skal. Bare være, eksistere mens man rekker å komme på overflaten etter luft.
De stundene man husker, men samtidig så lett glemmer oppi en hverdag man helst vil få lagt bak seg.

Jeg ønsker meg dette nå. En dag uten!!
Uten tankekjør eller presset om å prestere på en måte som kan virke umenneskelig.
Jeg er jo bare ett mennesker som skal håndtere livet for så mange, inkludert meg selv.

Så gi meg en dag uten…

Uten skammen , skyldfølelsen eller trynetørkere. Uten å kjenne hjertet synke i magen .

Er ikke sånn at alle dagene kun er sort eller hvitt. De har smil og latter. De inneholder til og med håp og pågangsmot.
Det jeg ønsker er å få beholde de følelsene lenger enn noen minutter av gangen.

Jeg vil ha stå der ute i vannet uten noenting som kan påvirke negativt mens jeg puster og lever❤️

0 kommentarer

Blogg08.05.2023

Fysisk vs psykisk tilrettelegging

I mange år har åpenheten rundt mine psykiske utfordringer skapt uønskede konsekvenser. Og da snakker jeg ikke om en liten kommentar her og der, men til det punktet hvor jeg faktisk har blitt vurdert som menneske og person hovedsakelig pga mine psykiske handikapp. Jeg ble fratatt ansvar og satt nedover på stigen over funksjonsevne som ikke passet inn i hvordan ting faktisk var.
Føltes som dem hadde en mal bare hvor dem puttet alle med en diagnose og sa «slik er du»!! Ingen spurte eller brukte tid på å bli kjent med meg.

I det siste har jeg tenkt mye på hvorfor dette skjer, og hvor usikker og liten dette har gjorde meg i alle år.Mine begrensinger ble bare flere mens de samme fordommene og vurderingene forble det samme.
Hvorfor var dette en ok måte å behandle meg eller andre med f eks angst, traumer osv?

Hudpleiefavoritter: Slik tar du best vare på huden i sommer

I arbeidslivet legges det opp til mer å tilrettelegging for at flere skal kunne jobbe med det de har. De fysiske utfordringene er de som raskest får hjelpemidler fra både nav og en arbeidsplass. Det kan søkes om midler til stoler, bord og annet etter behov.
Men hva med de med angst eller annet?
Hvor er tilrettelagt arbeid for de som trenger en pause flere ganger om dagen. Med fatigue eller leddsmerter.?? Det som ikke synes utenpå??

Vet at noen steder kan man være heldig å ha en sjef som gjør dette for sine ansatte. Mens vanligvis forventes jo av en arbeidstaker som ser frisk ut at dem skal jobbe på som alle andre.

Jeg har hatt mange jobber i mitt liv og flere typer arbeid. Alt fra kontorjobb til tollager på flyplass. Jeg var heldig med både kolleger og sjef på de fleste plassene, men de gangene psyken slet møtte jeg ingen forståelse eller form for tilretteleggelse så jeg kunne fortsette i jobben i de tøffe periodene. Dem trengte nemlig 100% hele veien.

Dette var føre jeg fikk mine utredninger og lærte egne begrensinger , så jeg kjørte på til det ikke var mer. Jeg elsker å jobbe , men både psyken og kroppen har i mange runder jobbet imot meg. Derfor synes jeg det er trist å ha erfart hvor mye raskere dem legger tilrette for et fysisk problem kontra et psykisk.

Burde vi skolerer ledere i å håndtere mennesker som har psykiske handikapp??

For i dagens samfunn kan du ikke kaste en stein uten å treffe noen som har noe dem sliter med. Og hverdagen kan snu for alle av oss. Både fysisk og psykisk.
Jeg tror flere kunne stått i arbeid med mer rom for tilrettelegging og tettere samarbeid med leger og psykologer. Er jo bevist arbeid og sysselsetting bedrer helsen på flere måter.

Istedenfor føler mange seg enda mer utenfor. Er ikke lett å søke jobb fra før, da konkurransen er stor. Sliter man mye med angst eller annet psykisk er det endel jobber som føles ekstra vanskelig å kunne håndtere.

Vet vi går fremover men nav og de som skal hjelpe starter ofte i feil ende.
Restarbeidsevne er ikke det folk tror alltid. Og jeg føler at med mer krav og skolering av de som skal skape arbeidsplasser ville det vært mange fler som kunne fått brukt sine evner om dem fikk rom for å puste også.

Psykiske utfordringer betyr ikke at du ikke kan!! Men vi må gi folk tid. Ikke sykemelde og sende dem hjem alene , nok en gang så dem kan føle seg enda mer ubrukelige….

0 kommentarer

Blogg29.04.202329.04.2023

Telefonangst og lydløs

Jeg pleide elske det. Snakke med folk i timesvis, le og fjolle eller en seriøs samtale så man følte seg litt lettere etterpå.
Hadde alltid tid til hvem nå enn som ønsket å skravle, og jeg synes det er sinnsykt trist dette nå er gått over i en angstfylt affære.

Løsningen er blitt lydløs. Med lyd for de viktigste som gubben og ungene. Jeg sjekker heller telefonen oftere så jeg ikke går glipp av en viktig samtale, for de er det enda noen av.

Telefonangst… det var liksom noe jeg hadde som ung da jeg startet karrieren med å ringe leger, skattetater osv.Redd for å gjøre feil eller møte noen som ville kjefte eller fortelle dette ikke kunne gjøres noe med.
Etterhvert som jeg jobbet med dette ble også hverdagen min i mange år preget av at jeg MÅTTE ta mange telefoner, møter eller skrive søknader og mailer.
Avslagene ble bare lagt i en bunke mens jeg følte det ikke var vits å reagere .

Tonen min mot de ansatte på flere kontorer ble annerledes også. Etter å ha snakket med nr 10 som ga meg løsning nr 10 så pleide det koke litt over. Igjen, en vanesak og jeg brydde meg veldig lite. Løse saker ble som å pusse tenner om kvelden .

De siste månedene har telefonene vært annerledes. Sjelden godt nytt og ofte med beklagelser eller bare beskjed om å vente og vente. Telefoner eller meldinger fra andre rundt inneholdt også endel problemer men som ikke var vårt. Jeg kjente det vokste over hodet mens jeg forøkte å fortsatt støtte de som trengte det.

Jeg tenkte ikke så mye over det føre for ca 3 uker siden da mute knappen på sosiale medier og lydløs på telefonen ble mer og mer satt på. Svarene mine til folk kortet ned mens jeg kjente på en usikkerhet og irritasjon. Dette hadde jeg ikke plass til eller lyst til.
Ringetone ble til at hjertet banket fortere.

Jeg likte ikke lenger mennesker følte jeg. Eller mer hva dem brakte med seg. Selv om det mest var noen enkeltindivider som stod for det verste ble alt bare en ball jeg ikke klarte nøste i.
Alt som jeg før lot renne over hodet og inn ligger isteden utenfor hele meg og bare venter på sin tur. Følelsene når nye ting skjer kan bli møtt mer apatisk. Jeg rett og slett skjermer meg.

Joda har dager jeg både er på snap og andre steder. Tar en og annen telefon . Men aldri de som krever lenger samtaler. Jeg merker jeg har ikke mye å gi de som kommer nærmeste og her har jeg endelig lyttet. For angst for å måtte si ting eller ikke kunne si ting preger samtalene.
Skulle ikke tro det siden jeg er så åpen . Men det er der jeg ikke må bruke noe ekstra.

Jeg tenker på de skjeene. Hvor mange er det foran meg når jeg slår opp øynene. Er det noen? Eller må jeg skape nye selv i dag?

Mannen måtte ta imot en telefon her forrige dagen og det var da jeg for alvor merket at dette er blitt stress og usikkerhet . Føler meg ganske teit for å være helt ærlig, men den følelsen får bare ligge der, da dette ikke skal få lov å vedvare.

Jeg elsker fortsatt å skravle, kronisk munndiare… Bare den dere telefonen og at man vet man kan få ting som ikke er ålreit servert…

Nå skal det snu. Det har vi bestemt. Hvor lang tid dette tar vet vi ikke. Men vet vi med sikkert noe ???

-optimist med erfaring ❤️

2 kommentarer

Blogg07.04.2023

Litt småkvalm faktisk

Triggerwarning!!

Da var det gått en uke siden jeg var på tur alene og hadde noen aha-opplevelser som viste seg å være både positive og negative.
Så hvordan har siste uka egentlig vært?
For jeg fikk hvile, tenkt masse og ikke minst føle litt på å være litt bare for meg selv også. Noe jeg skrev er både vanskelig , men også noe jeg savner ofte.

Dessverre skulle jeg ønske jeg kunne si jeg hadde ny giv og ny kontroll. Problemet er jo at det man trengte pause fra er der fortsatt. Tankene og usikkerheten for det man måtte føle den dagen. Det som gjør At jeg saumfarer skapene eller ikke finner stoppknappen . Men der har jeg ikke noe å stille opp med enda, selv om jeg hver bidige dag banker opp meg selv for de «dumme « valgene mine. Sitter alltid igjen med den sinnsyke kvalmen. Både fordi magen er sprekkeferdig , og fordi jeg blir faktisk kvalm av meg selv.

Å innrømme dette er ikke så lett da det gir meg mer å døyve av følelser. Så jeg var der i dag da. Og i går. Og dagen føre der. Jeg starter bra de første 4 timene mens dagen enda ikke har tatt fra meg pågangsmotet. Jævla dystert ikke sant?
Skal love deg det er det .

Påsken, godiset flyter overalt, og dermed nok en rettferdiggjøring av å dytte på.. deppa er ordet.
Butikken er nå en fiende. Kjøleskapet og skapene. Jeg har egentlig bare lyst å kaste alt og ha et minikjøleskap .
Burde vel også bodd lenger unna et kjøpesenter ….

Men vi grilla i dag. Hele familien samlet med burgere og påskeegg.
Gutta mangler ikke noe, så mitt problem skal ikke påvirke dem på noen som helst måte.Og det er utrolig viktig for meg at familien skal leve mest mulig naturlig med dette. Målet er jo at jeg også skal komme dit.
Og det vet jeg skjer❤️

0 kommentarer

Blogg25.03.2023

En mat-oholiker!

TRIGGER PÅ MAT OG KROPP!!!

Endel av innleggene mine fremover vil nok handle om mat og kampen frem mot å bli fri fra denne selvskadingen. Jeg advarer alltid leserne om dette så er du selv syk eller har en dårlig dag så ikke les videre

To dager på og noen dager av. Føler meg egentlig som en periodedranker. Bare med mat og drikke. Det som smaker eller ikke smaker. Betyr ikke noe, for det er jo der.
Som en alkoholiker ikke klarer ha en øl i kjøleskapet klarer ikke jeg ha noe å spise liggende. Det er faktisk en ganske forferdelig følelse .

I dag er det lørdag og gutta spurte pent om lørdagsgodt. Da startet det. Alle unnskyldinger for hvorfor jeg ikke skulle ha noe selv og alle forklaringer på hvorfor jeg måtte og fortjente å ha en stor pose smågodt. For er jo helt vanlig med snop på en lørdag?

Vi lærer fra vi er små at da kom skåla med snop. Vi lærte å dele og var helt oppslukt i at ikke bror skulle få mer enn oss. Jeg var den som slukte alt . Ikke en smule igjen, mens min bror satt og brukte lang tid. Han ertet meg med sitt og mente jeg var teit.
Selvsagt var jeg teit, men jeg var bare et barn. Med allerede store problemer med alt spiselig.

Samme problemer er i dag. Og jeg kjente nå jeg allerede er kvalm og skamfull over svakheten i å stikke hånda ned i den posen med et forsvar om at er jo bare «litt».

Jeg hadde to dager nå uten smellene med «for mye». Uten kvalmen av full mage eller den skammen. Men jeg telte kaloriene og var så sykt stolt (teit igjen) over å ligge under det jeg skulle. Så da var der jo helt innafor å smelle på. Tenkte hodet mitt.
Men jeg vet jo det ikke er greit, sunt, bra eller noe som skal fungere på denne måten.

Hver helg for pokker!! Hver helg samme dritten med å ikke fikse eller motstå. For handler ikke om sukkeret, selv om det selvsagt er enda tøffere å stoppe med. Men denne Berg og dalbanen gjør meg bare forbanna. Hele resten av dagen og helgen må nå gå med på å snu tilbake.
Ikke rart man blir sliten av å gå rundt som dette.

Ufattelig glad jeg skal i terapi neste uke så vi kan jobbe mer med grunnen til at dette skjer. Jeg vil så gjerne finne den knappen noen trykket på for å sette dette igang.
Nei hjelpe meg selv med dette.

Godiset er forresten gjemt vekk av min mann.. Og tror jeg heretter må be gutta gå selv og handle inn sånt. Det er visst min største utfordring for å overdrive dette. Som skaper mest negative følelser men også mest ro mens jeg spiser det..

Ny dag i morgen.. heldigvis…

0 kommentarer

Blogg08.03.2023

Etter 2 år kom svaret!!

Ja her satt vi i dag. Nok en runde på sykehuset. Sykehus nr 3. time nr ørten uten å ha kommet så mye lenger. Men denne gangen håpet vi det skulle snu.
Mannen med 3 revmatiske sykdommer endte opp med enkondromer(godartede svulster ) og betent sene i hofta. I snart 18 mndr er utallige medisiner og sprøyter satt.
Ambulanse og akutthjelp for smerter.
Jobben mistet.
Livet satt på vent.
Eksistens ble et faktum mens han hver dag kjempet på. Smerter er ikke for pyser.

2 timer senere og noen skjemaer så kom svaret.

-Vi tar en sjans og operer deg. Hele hoften blir byttet ut.

Jeg så ansiktet til min utslitte mann måpte. Dette har han drømt om og nesten ikke våget å håpe på. At endelig skal noe gjøres som kan gi han mer av livet tilbake.
Jeg ville gråte av lettelse men vi begge har nå i etterkant snakket om at dette føles nesten surrealistisk . Er vi virkelig kommet dit? At hjelpen kan hjelpe?

Så hva skjer nå da?
Nå er det mer venting. Litt mer timer for informasjon og forundersøkelser.
Å bytte hofte er ikke inn og ut samme dag. Men mange dager innlagt for så å sendes på uker med rehab og deretter opptrening.
Men nå vet vi. Nå kan vi våge å håpe…

Noen tårer ble det jo… og en sjokolade
Vi kan det å feire;)

-lettet og sliten med godt mot

4 kommentarer

Blogg02.03.2023

#værærlig

Er du ærlig mot deg selv?
Eller bare følger du bølgen litt og håper på at noe skal ordne seg til det bedre rundt neste sving?

Selv er jeg skikkelig usikker på hvor jeg har vært, hvordan jeg har tenkt og ikke minst hvor styrkene mine egentlig ligger. Føler jeg må starte et sted.
Inspirasjonen fant jeg i en serie «The Bold Type» . Traff mange ganger på hva jeg tenker og føler.
Når en av hovedpersonene laget #værærlig i sin egen kampanje for å hjelpe seg selv tenkte jeg at dette er noe for meg.

Dette er faktisk noe jeg gjør mest for meg selv. At andre henger seg på er rått å se. Om det er 10 eller 1000 er ikke så farlig. Det handler om å skape noe som endrer tankegang og levemåte. Ikke de store men små tingene.

Jeg var happy mange ganger i dag. Men også lei og trøtt osv osv. er liksom ikke bare en følelse hele dagen. Det jeg merker er at jo mer ærlig jeg er mot meg selv om hva jeg faktisk føler og ikke hvordan jeg burde hatt det så er ting en smule lettere å akseptere.
Make sense??

Så dagen i dag har vært alt fra røde kinn etter endelig å ha klart å vaske her hjemme. Hatt litt energi til overs vite at for hver dag så nærmer vi oss svar og kanskje til og med mer ro..
Jobber med meg. Min tid og mitt.
Finner jeg alle svarene?
Nei langt ifra. Derimot finner jeg kjernen og hvordan jeg ønsker det skal ende. Noe å jobbe for.

Så #værærlig du også;)

8 kommentarer

Blogg16.02.2023

Dra hue ut av rævva!!!

Debatten må opp og frem..

Enkelte må få hodet ut av rævva og få seg litt oksygen… For lufta virker sinnsykt tynn der dem lever. Jeg blir flau og virkelig småuggen av å se hvordan folk behandler andre. Har vi ikke lært bedre?
Hvorfor hater du på andre syke?

La oss se litt på denne saken:

Hva skjer når mennesker med usynlige sykdommer ber om hjelp!???

Jo dem får høre dem tar penger og tid fra de «ordentlige syke».?
Hvor i verden ble det greit å sette prislapp og skala på mennesker man hverken kjenner eller er har som pasient.

Samfunnet er fullt av fordommer, hat og dette blir ikke bedre. Vi ser behovet for hjelp blant folk i alle aldre og med både fysisk/psykisk sykdom øker . Mens hjelpetiltakene minsker. Midlene er ikke der. Ikke nok personell osv osv.
Men trenger vi da virkelig enda mer problemer ?

Hva får et menneske til å fortelle et annet at dem ikke fortjener eller har behov for hjelp?
At du tar livet av andre fordi du f eks ringte ambulanse?
Nå er dette de ekstreme tilfellene men noe vi personlig har erfart.

Når man har vondt eller trenger hjelp blir man i det offentlige oppfordret til å søke hjelp. Men møtes altfor ofte at du ikke er syk nok eller dem ikke ser behovet på nåværende tidspunkt. Terskelen blir da for mange enormt høy føre dem tør søke hjelp igjen. Vi skaper en bølge av usikkerhet og følelsen av å være til bry.
Denne følelsen er ganske vanlig fra før for mennesker med kroniske lidelser og smerter.

Så har vi de som skriker høyt om hjelp selv etter mange avslag. Som snakker åpent om hvordan det er å leve med sykdommer og dermed er det snakkis blant uvitende mennesker som elsker å sette pris og verdi på andre.
Dette deler dem gladelig på forumer eller i kommentarfelt på innlegg hvor mennesker våger å være åpne.

Folk er så stygge. Sjalu og unner ingen noe med mindre dem jobber 8-16 og «bidrar» til samfunnet. Du snylter og syter. Dem kaller det å marinere seg i egen sykdom som
Visstnok er et valg!!

Jeg er glad det er mange med vett og viten som er mer enn ivrige på å vise og endre denne trenden med å shame spesielt usynlig syke!!!
Alle mennesker har verdi og fortjener hjelp når du har vondt.

Vis heller glede for de som får hjelp. Vis støtte for de som sliter. Ikke tråkk på mennesker bare fordi du har bestemt dem ikke gjør eller er slik DU mener dem skal være.

Medmenneskelighet !!!

0 kommentarer

Blogg09.02.2023

Å grine på dassen..

Eneste stedet om dagen hvor tårene kan få fritt spillerom akkurat nå er når jeg sitter på do. Et sted ingen forstyrrer eller tror at jeg gjør sånt. Men for meg er dette ikke noe nytt. Jeg har grått bøtter og spann på mer toalett enn en med kroniske magesmerter..

Så lenge jeg kan huske når angsten stod på som verst brukte jeg det å gå på do som en redning fra de stedene jeg opplevde å få angst. Ville ikke noen skulle se eller høre.
Og nå er jeg litt der. For endel av mine tårer er ikke ment for andre. Men en måte å bare få ut alle følelsene uten å la det gå i sinne.

Den siste uka har ikke vært bare tårer men også endel som bare sa at jeg måtte gi meg selv pusterom og la ting komme.i et hus fullt av andre så ønsker jeg ikke akkurat nå å måtte forklare eller prate. Vil bare få gråte. Det føles sinnsykt godt.
Så da får heller dassen og jeg få et litt tett bånd igjen.

Det er ekstra godt å gå ut igjen noen kilo lettere og klar for å gripe fatt resten av dagen. Jeg er også veldig glad jeg tillater meg å ha en slik krykke. Mitt sted.
Å gråte foran andre bryr meg egentlig ikke men å gråte så mye som jeg trenger nå er mer for egen terapi.
Få det ut!!

Hvor gråter du dine skjulte tårer??

0 kommentarer