Jeg sliter med ordene om dagen. Virkelig. De er der men kommer sjelden ut, og om dem gjør er dem ikke mye filtrerte.
Så noen ganger sier bildene mer enn man kan forklare. Slik som bildet her.
Bare lyset, vannet og to mennesker uten tanke for noe.
Noen sekunder, minutter eller timer uten må eller skal. Bare være, eksistere mens man rekker å komme på overflaten etter luft.
De stundene man husker, men samtidig så lett glemmer oppi en hverdag man helst vil få lagt bak seg.
Jeg ønsker meg dette nå. En dag uten!!
Uten tankekjør eller presset om å prestere på en måte som kan virke umenneskelig.
Jeg er jo bare ett mennesker som skal håndtere livet for så mange, inkludert meg selv.
Så gi meg en dag uten…
Uten skammen , skyldfølelsen eller trynetørkere. Uten å kjenne hjertet synke i magen .
Er ikke sånn at alle dagene kun er sort eller hvitt. De har smil og latter. De inneholder til og med håp og pågangsmot.
Det jeg ønsker er å få beholde de følelsene lenger enn noen minutter av gangen.
Jeg vil ha stå der ute i vannet uten noenting som kan påvirke negativt mens jeg puster og lever
