Jeg er snart 45 år, hatt mer terapi enn jeg kan oppsummere og flere behandlere enn noen burde hatt.
Nå føler jeg at dette blir siste runden. Er all inn og her skal jeg komme ut på andre siden med traumene kun som et minne om noe som skjedde en gang.
Jeg har fått vekk så mye annet. Har verktøy som ville fått en mekaniker til å bli sjalu. Og jeg trenger dem alle. Er de som hjelper meg når kroppen responderer på noe hodet har lagret. Men som jeg egentlig ikke vil huske, føle eller oppleve noe mer.
Jeg klarer bare ikke la være å si noe nå. For de siste dagene har jeg virkelig måttet tenke på at det finnes ufattelig mange «dumme» folk der ute. Jeg skriver dumme i gåsetegn pga det er de totalt uvitende ordene som sies som er dumme.
Jeg har den siste tiden begynt å åpne meg mer om mine spiseforstyrrelser. Noe jeg føler mye skam og flauhet over. Dette er et tema som sjelden har fått plass i mitt liv føre det blusset hardt opp igjen etter noen år hvor ting var mer «ok» .
Når man deler, forventer man alle mulige «gode råd» , påføring av skyld om f eks latskap eller å være oppmerksomhetssyk til å rett og slett «lyve». Ja så drøyt er det til tider.
En av tingene som jeg synes er ufattelig svakt av noen å gjøre , er å bagatellisere enten smerte, sykdom eller annet som skaper utfordringer i en ellers ganske hard hverdag for mange. Å se hvor lett man kan slenge ut en setning og dermed avfeie åpenhet synes jeg vi burde klart å ha lært til nå at ikke er innafor.
Snakket med ei venninne i dag og vi kom inn på at folk mener for raskt. Spør ikke, men har en mening uten å vite eller forstå. Dette kan skape problemer for dem som velger å dele.
Så, tilbake til den siste tiden med hva jeg har opplevd Så trodde jeg at de første gangene var noen få tilfeller. Men fler enn jeg trodde kom med kommentarer på min kropp, utseende og væremåte som da tilsa at jeg var jo hverken så tynn , sliten eller så dårlig stelt at jeg kunne ha spiseforstyrrelser.
Jeg gikk etterhvert litt inn i meg selv og tok med meg alt dette. Her måtte jeg faktisk ha litt pause fra å dele mer fordi det ble ufattelig vanskelig. Jeg følte meg ikke trodd eller at jeg ikke var syk på «rett måte». Er det der vi er kommet? Er det et antall kg eller hvordan du generelt ser ut som bestemmer dette?
I alle sykdommer eller diagnoser finnes ytterpunkter. Fra det verste til det mest milde. Man må være veldig forsiktig med å mene eller påstå noe , da man sjelden vet hele problematikken.
Så ja, jeg følte meg mer usikker nå på å dele. Fordi jeg trenger å få lov å eie dette og hjelpe meg selv ut av den vanskelige sirkelen. Ingen vet og ingen kan si. Men å mene noe skal dem alle. Var slik det føles for meg.
Jeg er heldigvis voksen og såpass sur og gammal at jeg klarer å dra meg ut av en slik negativ tankegang raskere enn da jeg har 25. og jeg velger å fortsette å dele. Jeg føler meg bedre med å åpne opp. Det er sårt og trigger til tider. Men akkurat nå så føles det som alt gjør det.
Men folkens, ikke snakk om andre sin vekt, hud, hår, klær eller annet for å si «du ser da ikke så tynn ut at du kan ha en spiseforstyrrelse . For er ikke det det handler om. Det finnes flere typer , grader og problematikker i dette.
Jeg er på rette veien. Søkt hjelp og jeg velger å være brutalt ærlig nå fremover. Jeg ønsker ikke å skade meg selv mer eller leve med denne problematikken lenger enn nødvendig.
Husk å søk hjelp om du sliter med noe. Uansett hva. Ikke bær på dette alene❤️
Min mann vet dere… Ja han kalles HR.hanekam og er kjent for sin fargerike hanekam, fargerike sokker og klær som gjør atjeg ikke mister han i butikken med det første .
Jeg digger at han gjør som han selv ønsker og gir blanke i hva folk måtte mene. Og gjett om han har fått høre det.
«Ikke aldersadekvat klesstil og hårfrisyre» «Whitetrash» «Midtlivskrise»
Bare noen få av alle de flotte meningene enkelte kan ha. Men heldigvis får han mange positive også. Spesielt av de yngre. Dem digger stilen og at han våger. Jeg er enig der altså.
Men så kommer vi til tatoveringene, og ingen trodde vel at det skulle være noe annerledes🤪Han føler for å bare gi en ekstra liten beskjed og her kan du selv se hva han mener:
I 2017 tok han sin aller første tatovering , på samme sted som han tok disse på fingrene. På sin bursdag, akkurat som sist. Dem er veldig flinke og latteren satt løst da dem skjønte hva han skulle ha😂
Han har nå 3 tatoveringer og den som er mest maltesisk, et maltakors, er ikke tatt på Malta men på Strømmen her i Norge … Ja ja får vel bare forstå at gubben har litt kjærlighet til Malta han også. Uansett så ble det kult, mener nå vi, og nok en strategisk plassert beskjed til enkelte på plass…
Ikke alle mennesker som smiler til deg er din venn. Hørt det før? Erfaringsmessig så er det faktisk slik at de som snakker ned andre eller dems liv ikke har alt på stell de heller… På seg selv kjenner man andre? Når det er sagt så tenker jeg vi burde snakke om en ting, nemlig de som lager underholdning eller ler når noen andre opplever sorg, smerte eller en vanskelig livssituasjon . Det skjer nemlig oftere og mer åpenlyst enn mange skulle tro. Å bli ledd av om du ikke får til ting starter allerede i sandkassa. Der kommer som oftest voksne inn og redigerer barns oppførsel. Viser dem hvordan vi er snille og heller hjelper hverandre. Vi spør ofte barnet som ler : «Hvordan ville du følt om det var deg de andre lo av??»
Så hvorfor skal da voksne le eller snakke ufint om andre mennesker som ikke får til noe , selv etter de kanskje har forsøkt alt. ? Hvem skal si ifra og stoppe dette?
Alle kan havne i ulykka. Om det er å miste jobben, hjemmet sitt eller bli dumpa. Eller kanskje man våget å gjøre noe nytt men fikk det ikke til. Så da sitter man der og prøver å løse problemet. Noen må be om hjelp. Av samfunnet eller venner og familie. Og heldigvis finnes det mange som kaster seg rundt for å hjelpe.
Hvem av dem er du?
Er du den som føler deg så svak selv du må le av andre som sliter? Eller er du den som ville gitt siste skjorta du hadde om noen andre frøs?? Finnes en mellomting her selvsagt, men poenget tror jeg kommer frem.
Å hjelpe betyr ikke alltid penger eller materialistiske ting. Det kan være et støttende ord, en klem eller spørre om du kan gjøre noe for den/de det gjelder. Ditt bidrag kan snu hele situasjonen ..
Andre veien så skaper man skam og enda dårligere følelse i en allerede sår situasjon. Man kan være den som tar siste håpet til barnet, kollegaen eller din egen partner og venn. Selv ukjente kan du ødelegge mye for ved å flire, leke bedrevitende eller lage underholdning for deg selv og andre på andres bekostning.
I en verden hvor vi ser den ene store tragedien etter den andre skjer , trenger vi da gjøre mer skade? Hovmod og overlegenhet skaper sjelden god karma eller hjelper noen. Sjelden det hjelper din egen hverdag heller.
Skap smil hos andre, ikke tråkk på noen som ikke har mulighet å stå rett opp der og da. En dag kan det være deg selv som trenger den hjelpen, klemmen eller skjorta…
De siste ukene, ja månedene har ting snudd flere ganger. Både positivt og negativt. Jeg visste at jeg ville møte på følelser som kunne gjøre dagene litt mer sensitive enn tidligere. Og dermed måtte jeg gire opp et hakk. Nyte de positive små tingene. De bittesmå tingene andre kanskje tar for gitt har blitt ekstra viktige..
Hverdagen er ganske vanlig for oss også. Vi er ikke de eneste med sporadisk eller kronisk sykdom. Litt usikkerhet eller å måtte tenke om man er bra nok. Om det så er som Foreldre eller person. Forholdene rundt en preges jo av hvordan vi selv har det.
Jeg fikser det meste vil jeg si. Og med det mener jeg det i hverdagen. Ingen her mangler noe av det essensielle for å leve. Mat, klær osv er Fikset. Gutta møter to foreldre med tid til dem og som kan lytte, veilede og støtte mens dem finner veien i voksenlivet. Ingen påføres noe skyld eller skam for å feile men heller heies frem for å ikke gi opp.
Mennesker med suksess er de som feilet men ikke ga seg🍀
Disse tingene manglet jeg selv i oppveksten. Og dermed så vanvittig viktig for meg å være der selv ved de små tingene andre kanskje ikke tenker over. Samtidig lærer jeg å gi slipp. La barna bli voksen, feile og ha trygghet at jeg står bak dem.
Nå nærmer min egen vei seg. Jeg starter neste uke i traumebehandling for den såreste biten i livet. Den delen jeg enda føler så sinnsykt skam og til tider skyld for. Om jeg gjorde nok. Kjempet hardt nok.
Overgrep er noe vi hører mye om og altfor mange trenger kum høre ordet så vet dem. Dem forstår uten at du sier et ord nesten. Og de fleste vet også at skam og skyld går litt hånd i hånd . Dermed har man en ganske stor kamp pågående inni seg om man er klar over deg eller ikke.
Innerst inne vet jeg jo at dette som ble gjort MOT meg ikke var min feil. De voksne sviktet men samtidig påførte meg skam og skyld. Som jeg i alle disse årene har gitt meg selv. Stemmen deres ble min.
I nesten alle andre hendelser har jeg nå fått vekk den stemmen fra fortiden. Jeg ser meg som bra nok, sterk og fortiden er bare nettopp det. Jeg kan snakke om tingene som ble gjort og sagt uten å bli fysisk dårlig lenger. Ferdig bearbeidet … Dermed så føler jeg jo at jeg er bedre rustet enn noensinne til å ta dette nå.
Men uansett…Tar meg liksom mer tid å bekjempe. Det har vært lagt ned som en «fake tanke» som ikke skulle taes frem som en sannhet. Hele meg visste hvor vondt dette kunne gjøre.
Så nå skal jeg altså ta det frem. Fikk ikke helt valget når hodet dro frem alle minnene, luktene og den lille jenta igjen. Så jeg må bare få dette gjort. La lille jenta bli voksen her også. Den siste brikken skal på plass❤️
Har du noe du opplever eller har opplevd, ikke vent med å søke hjelp. Ikke gå med alt alene. Å dele skaper trygghet der du ikke hadde det. Vite du ikke er alene eller skal skamme deg. Et sted må man starte..
Meldinger, brev, mas og informasjon jeg aldri trengte. Det dukket opp fra nye kontoer og jeg skjønte jeg ikke ville slippe unna så lett..
Kort sagt : jeg bodde i et hjem i 13 år jeg måtte rømme fra. Jeg har slitt og sliter enda med traumene etter tiden og tilslutt fikk jeg ikke fred på annen måte enn å endre hele navnet mitt offisielt. Betina ble til Tina og etternavnet ble endret og mikset med mannen sitt da vi giftet oss i 2019. Dette føltes som eneste riktige på en altfor lang tid hvor reaksjonene var heftige hver gang dem klarte å kontakte meg eller noen nær meg.
Tiden gikk litt og jeg begynte å få roen. Dessverre så var ikke alt av mine ting med mitt gamle navn fjernet fra nettet og jeg ble funnet. Både av de som jeg ikke ønsket kontakt fra , og i tillegg av noen på anonyme forum. Sistnevnte valgte å spre dette videre uten tanke for hvordan dette kan påvirke et menneske. Bursdager ble et helvete og jeg turte ikke åpne nesten om det kom forespørsler på Messenger eller meldinger.. Dette er mennesker som allerede har fått kontakt og besøksforbud mot min bror. Jeg prøvde på det samme men ble avslått. Noe som gjorde alt mye vanskeligere.
Så hva nå??
Jeg hadde valget om å legge alt på is, slette alle mine sosiale medier eller ta tilbake navnet mitt og meg selv. Jeg valgte det siste. Tok et offentlig oppgjør og fortalte mitt fødenavn . Det var sårt og ikke så kult når man ikke får velge selv når man skal gjøre dette.
Samtidig ble tidligere omsorgspersoner stilt til veggs av meg. Igjen.. Hvor jeg skrev ganske hardt og klart hva som ville skje om jeg nå ikke ble en dem ikke lenger kjente. Ingen kontakt på noen som helst måte.Alt dem satt på av bilder eller ting som har noen tilknytning til meg skulle sendes et sted jeg valgte og deretter forsvinne helt ut av mitt liv. Og min familie sitt liv.. Jeg var lei av å være redd og usikker.
Siden denne uken alt skjedde har jeg hatt en pågående kamp med meg selv. Alt for å komme dit jeg ville. Å kunne endre tilbake og eie navn og livet fullt ut.
I dag gjorde jeg det!!
Skummelt som fy, og jeg merker at stolthet og nervøsitet går litt om hverandre. Så derfor endrer jeg det først på mine sosiale medier og skal bruke litt tid føre det blir gjort juridisk.
Ting gjøres på mine premisser og ingen.. ingen skal noensinne skremme meg fra den jeg er , eller fra å leve med hodet hevet.
Jeg sliter med ordene om dagen. Virkelig. De er der men kommer sjelden ut, og om dem gjør er dem ikke mye filtrerte.
Så noen ganger sier bildene mer enn man kan forklare. Slik som bildet her. Bare lyset, vannet og to mennesker uten tanke for noe.
Noen sekunder, minutter eller timer uten må eller skal. Bare være, eksistere mens man rekker å komme på overflaten etter luft. De stundene man husker, men samtidig så lett glemmer oppi en hverdag man helst vil få lagt bak seg.
Jeg ønsker meg dette nå. En dag uten!! Uten tankekjør eller presset om å prestere på en måte som kan virke umenneskelig. Jeg er jo bare ett mennesker som skal håndtere livet for så mange, inkludert meg selv.
Så gi meg en dag uten…
Uten skammen , skyldfølelsen eller trynetørkere. Uten å kjenne hjertet synke i magen .
Er ikke sånn at alle dagene kun er sort eller hvitt. De har smil og latter. De inneholder til og med håp og pågangsmot. Det jeg ønsker er å få beholde de følelsene lenger enn noen minutter av gangen.
Jeg vil ha stå der ute i vannet uten noenting som kan påvirke negativt mens jeg puster og lever❤️
Som barn og voksen utsatt for overgrep på flere måter så har jeg flere ganger måtte kjenne på hvorfor? Hvorfor skjedde dette ? Hvorfor satt jeg der alene med stemmen ingen hørte?
Jeg sier som psykologen min sa i forrige time: det er helt forjævlig!! Og det er jo akkurat det dette er. Helt forjævlig at når man utsetter for noe så traumatiserende så er det de som ikke tar grep som er de største overgriperne. Barnevernet, fosterhjem og psykologer . De som stod på sidelinjen, men egentlig burde vørt foran meg, som et skjold.
De tillot at dette skulle fortsette i årevis. Som avfeide alt med at det bare var i mitt hode. Jeg skulle behandles for å bli «frisk» så jeg ikke sa sånne ting lenger. Skammen og smerten ingen brydde seg om , men brukte heller tiden på å skjule og bortforklare.
Et menneske som skal hjelpe deg, ansatt av staten, nektet å tro meg. Utdannet og eneste jobben dem hadde var å være et BARNEVERN. Hvor var mitt vern??
Fostermor som ansatt av de med fagbrev, som valgte å skulle ta vare på deg, begynte å hjernevaske meg isteden. Ødela alle relasjoner til min egen familie. Jeg var den syke, fantasifulle og måtte få medisiner.
Mennesker med fagbrevet i baklomma og kaffekoppen i hånden. Mens dem ser på deg, men ser deg ikke. Du er bare 9 år. Ingen rettigheter eller stemme som skal taes hensyn til. Du er et barn. Et urolig og ødelagt barn med en vanskelig start. Er helt sikkert derfor sa dem.
Barnevern og fostermor som venner. Samtalene dem trodde jeg ikke hørte. Ordene og skammen når fostermor ringte rundt og snakket med andre om det vanskelige barnet som laget problemer for familien. Jeg satt jo bare en vegg unna og hørte nesten hvert eneste ord.
Ingen brydde seg og jeg fant raskt ut at ingen kom til å bry seg heller, så jeg lærte meg å overleve. Erfaringen ga meg den troen at fagbrev eller utdannelse betyr ikke noe om du ikke er et menneske som lytter eller ser deg … som et menneske.
For meg er siste kampen nå. Så mange år etterpå. Men jeg er ikke lenger den på 9 uten stemme. Hva du er utdannet som betyr ikke noe for meg. Hvem du viser meg du er derimot betyr alt. Dine ord og handlinger.
Uansett vil jeg alltid huske dem… mine største overgripere.. Med fagbrevet som våpen .. med tillatelse til å feile, dømme og ikke bry seg.
Dialog og mestring. Er sykt passende navn. Samtaler og lære å mestre det som ikke er så greit akkurat nå. Er faktisk bare 1 år siden jeg ble friskmeldt fra terapi. Den dagen var topp og jeg er fortsatt der at de tingene jeg har jobbet med er jeg «friskmeldt» fra.Å gå inn dørene her kunne lett føles som et nederlag men der er jeg ikke lenger.
Noen ganger så har man opplevd eller opplever noe som setter deg ut.Enten det er gammelt grums som rives opp eller noe nytt. Begge deler? Har ikke noe å si. Du fikset det bare ikke helt alene akkurat nå. Ingen skam det. Hvem kan vel fikse alt uten hjelp her og der?
Jeg fikk utdelt mer enn nok opp igjennom og en siste ting har blitt utsatt på veien mot full recovery. Og jeg fikk ikke helt velge nå selv da andre omstendigheter satte igang prosessen. Javel så søkte jeg meg inn igjen. For jeg er ikke syk. Jeg er ikke ustabil eller ødelagt. Jeg har noe som må lappes litt. Sette i perspektiv så jeg kan leve resten av livet med det.
Jeg føler meg litt pumpa og sår etter timen. Å fortelle livshistorien på 70 minutter krever litt. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gjenfortalt disse tingene at dem nesten ikke føles som mine alltid. Derfor lettere å bare få den biten unna så vi kunne komme til hvorfor jeg nok en gang tok grep. Søke hjelp. Få fred etterhvert.
Rått og intenst.
Husk å ikke gå alene med det du måtte ha inni deg.
Eneste stedet om dagen hvor tårene kan få fritt spillerom akkurat nå er når jeg sitter på do. Et sted ingen forstyrrer eller tror at jeg gjør sånt. Men for meg er dette ikke noe nytt. Jeg har grått bøtter og spann på mer toalett enn en med kroniske magesmerter..
Så lenge jeg kan huske når angsten stod på som verst brukte jeg det å gå på do som en redning fra de stedene jeg opplevde å få angst. Ville ikke noen skulle se eller høre. Og nå er jeg litt der. For endel av mine tårer er ikke ment for andre. Men en måte å bare få ut alle følelsene uten å la det gå i sinne.
Den siste uka har ikke vært bare tårer men også endel som bare sa at jeg måtte gi meg selv pusterom og la ting komme.i et hus fullt av andre så ønsker jeg ikke akkurat nå å måtte forklare eller prate. Vil bare få gråte. Det føles sinnsykt godt. Så da får heller dassen og jeg få et litt tett bånd igjen.
Det er ekstra godt å gå ut igjen noen kilo lettere og klar for å gripe fatt resten av dagen. Jeg er også veldig glad jeg tillater meg å ha en slik krykke. Mitt sted. Å gråte foran andre bryr meg egentlig ikke men å gråte så mye som jeg trenger nå er mer for egen terapi. Få det ut!!
