Jeg klarer bare ikke la være å si noe nå. For de siste dagene har jeg virkelig måttet tenke på at det finnes ufattelig mange «dumme» folk der ute.
Jeg skriver dumme i gåsetegn pga det er de totalt uvitende ordene som sies som er dumme.
Jeg har den siste tiden begynt å åpne meg mer om mine spiseforstyrrelser. Noe jeg føler mye skam og flauhet over. Dette er et tema som sjelden har fått plass i mitt liv føre det blusset hardt opp igjen etter noen år hvor ting var mer «ok» .
Når man deler, forventer man alle mulige «gode råd» , påføring av skyld om f eks latskap eller å være oppmerksomhetssyk til å rett og slett «lyve».
Ja så drøyt er det til tider.
En av tingene som jeg synes er ufattelig svakt av noen å gjøre , er å bagatellisere enten smerte, sykdom eller annet som skaper utfordringer i en ellers ganske hard hverdag for mange. Å se hvor lett man kan slenge ut en setning og dermed avfeie åpenhet synes jeg vi burde klart å ha lært til nå at ikke er innafor.
Snakket med ei venninne i dag og vi kom inn på at folk mener for raskt. Spør ikke, men har en mening uten å vite eller forstå. Dette kan skape problemer for dem som velger å dele.
Så, tilbake til den siste tiden med hva jeg har opplevd Så trodde jeg at de første gangene var noen få tilfeller. Men fler enn jeg trodde kom med kommentarer på min kropp, utseende og væremåte som da tilsa at jeg var jo hverken så tynn , sliten eller så dårlig stelt at jeg kunne ha spiseforstyrrelser.
Jeg gikk etterhvert litt inn i meg selv og tok med meg alt dette. Her måtte jeg faktisk ha litt pause fra å dele mer fordi det ble ufattelig vanskelig. Jeg følte meg ikke trodd eller at jeg ikke var syk på «rett måte». Er det der vi er kommet?
Er det et antall kg eller hvordan du generelt ser ut som bestemmer dette?
I alle sykdommer eller diagnoser finnes ytterpunkter. Fra det verste til det mest milde. Man må være veldig forsiktig med å mene eller påstå noe , da man sjelden vet hele problematikken.
Så ja, jeg følte meg mer usikker nå på å dele. Fordi jeg trenger å få lov å eie dette og hjelpe meg selv ut av den vanskelige sirkelen. Ingen vet og ingen kan si. Men å mene noe skal dem alle. Var slik det føles for meg.
Jeg er heldigvis voksen og såpass sur og gammal at jeg klarer å dra meg ut av en slik negativ tankegang raskere enn da jeg har 25. og jeg velger å fortsette å dele. Jeg føler meg bedre med å åpne opp. Det er sårt og trigger til tider. Men akkurat nå så føles det som alt gjør det.
Men folkens, ikke snakk om andre sin vekt, hud, hår, klær eller annet for å si «du ser da ikke så tynn ut at du kan ha en spiseforstyrrelse . For er ikke det det handler om. Det finnes flere typer , grader og problematikker i dette.
Jeg er på rette veien. Søkt hjelp og jeg velger å være brutalt ærlig nå fremover. Jeg ønsker ikke å skade meg selv mer eller leve med denne problematikken lenger enn nødvendig.
Husk å søk hjelp om du sliter med noe. Uansett hva. Ikke bær på dette alene❤️
Hilsen meg som aldri gir opp❤️
Ja, det er lett for folk å mene noe om alt. Det jeg vet om spiseforstyrrelser er ikke mye. Me det jeg vet er at det sitter i hodet, og har ingenting med vekt å gjøre egentlig. Det er tankene om seg selv som er hovedproblemet. De trenger man så klart hjelp med, enten det er i alvorlig eller mindre alvorlig grad. Det å kommentere andres utseende er IKKE greit. Når noen ber om en mening kan det i noen sammenhenger være greit, men man skal uansett være forsiktig med hva man sier. Ønsker deg lykke til med veien videre. Godt du er voksen, og flink med å legge ting til side 🙂
Hei og godt nyttår🎉
Nei folk skal ikke kommentere velt eller utseende uansett. Spiseforstyrrelse kommer av noe og er store variasjoner her som med alle andre problemer man måtte ha.
Vekt føles som noe ser på som en greie man lett kan kommentere. Enten man går opp eller ned. Begge veier kan ha mange grunner.
Jeg er voksen og vet mye bedre nå. Enda så er dette tøft som fy til tider.
Takk for kommentar❤️