Back in business!!


Fy søren å digg det er så sin egen mann tilbake i gamingstolen. Etter uker med mer smerter og venting så er han nå på bedringens vei. For dere som ikke har fulgt oss så lenge kan jeg fortelle kort her nå.

Anders har flere revmatiske sykdommer som litt etter litt ødelegger kroppen hans. Han har nå byttet hofte nr 2 , dette pga artrose og er kun 45 år gammel. Høyre hofte ble byttet i april i fjor etter 2 år med sprøyter , bilder, trening, fysio og fler runder på sykehus enn vi klarer å huske . Så når hofte nummer 2 viste samme problem gikk alt kjappere. Operasjon ble satt opp uten betenkeligheter.

Men etter han kom hjem følte han noe var annerledes. Han så ikke ut. Blå og lilla og gul nedover hele siden. Smerter i kne og nedover hele låret.

En natt våknet jeg av lyder og en mann som holdt seg fast i sengen i smerter. Han sa han kjente hoften skled ut. Akutten neste og etter 5 timer fant de ingenting akutt feil. Men ble to runder til på sykehus før de faktisk fant ut at hoften skled ut. De kunne selv vri den lett ut som ingenting.
Operasjon ble da et faktum.. på nytt. Etter bare 6 uker. Protesen lå feil og hadde et hakk i seg. Ikke rart han hadde vondt.

Men nå vet dere. Nå er han hjemme, og etter kun 6 dager er han så bra han orker game igjen, han orker gå til butikken og han er våken!! Vekk med de sterke pillene og sove 12 ganger om dagen.

Å se han mer som seg selv er helt ufattelig for meg. Jeg hopper nesten av glede. I 3 år har jeg sett han forfalle i smerter og som en kasteball mellom leger og sykehus.
Nå er han der hvor han kan leve litt igjen. Og jeg kan se min mann smile som før❤️

 

Husløse om 3 mndr…Og glad for det

Dette gikk over all forventning altså. Aldri i livet trodde jeg ting kunne gå så raskt og. Vi har nemlig solgt huset og den 6 september er vi ikke lenger tilhørende denne vakre gata som har gitt oss mye å Bryne oss på.

Det har vært mange tøffe valg og endel ting jeg aldri ønsker oppleve igjen. Samtidig har det gitt oss ro , tid og ikke minst en sterkere familie på alle måter.
Da vi startet prosessen i januar, rett etter å ha fått vite vi mister nesten en hel inntekt , har det vært 5 lange måneder. Det å tømme, style og forberede et så stort hus krever litt. Samtidig har mannen hatt nok en hofteoperasjon som dessverre ikke var vellykket og krevde mye ro frem til ny operasjon.
Men tilbake til huset . Med hjelp fra familie og venner  en hel helg,  fikk vi fylt en container på 20 kubikk. I tillegg har vi hatt flere runder på dynga med spesialavfall og siste rest. Runde på runde med vask og sortering, og skal innrømme det kom en tåre eller ti på veien. Tilslutt var jeg så utslitt jeg måtte svelge stoltheten og betale noen for skikkelig vask før visning. Og det er fra meg som har jobbet med å vaske for andre. Men alt jeg orket var å sitte rett opp og ned og grine.
Vi kom i mål. Bildene ble tatt og huset lagt ut. Kjente det knøt seg i magen , da redselen for at ingen skulle komme på visning  var stor.
Kort fortalt så gikk alt bra tilslutt. Visning ble holdt på vår 5 års bryllupsdag , og huset ble solgt 2 dager senere . Vi fikk ikke takst, men gikk heller ikke i minus og dermed kunne vi bare la luften gå ut av oss. Vi var ferdige med det verste. Vi kunne få en dato, en dag, et nytt mål og vite at vi i tillegg hadde råd til å etablere oss der vi måtte ønske… nemlig Malta.
Skal skrive mer om dette senere, for nå handler alt om å få min nyopererte mann på bena igjen, tømme huset helt og håpe de siste 12 ukene i huset her ikke varer altfor lenge…
Minnene blir med oss. Vi fikk gjort det vi flyttet hit for å gjøre. Og vi er sammen❤️Nå venter nye eventyr.

Du er da ikke så tynn…

Jeg klarer bare ikke la være å si noe nå. For de siste dagene har jeg virkelig måttet tenke på at det finnes ufattelig mange «dumme» folk der ute.
Jeg skriver dumme i gåsetegn pga det er de totalt uvitende ordene som sies som er dumme.

Jeg har den siste tiden begynt å åpne meg mer om mine spiseforstyrrelser. Noe jeg føler mye skam og flauhet over. Dette er et tema som sjelden har fått plass i mitt liv føre det blusset hardt opp igjen etter noen år hvor ting var mer «ok» .

Når man deler, forventer man alle mulige «gode råd» , påføring av skyld om f eks latskap eller å være oppmerksomhetssyk til å rett og slett «lyve».
Ja så drøyt er det til tider.

En av tingene som jeg synes er ufattelig svakt av noen å gjøre , er å bagatellisere enten smerte, sykdom eller annet som skaper utfordringer i en ellers ganske hard hverdag for mange. Å se hvor lett man kan slenge ut en setning og dermed avfeie åpenhet synes jeg vi burde klart å ha lært til nå at ikke er innafor.

Snakket med ei venninne i dag og vi kom inn på at folk mener for raskt. Spør ikke, men har en mening uten å vite eller forstå. Dette kan skape problemer for dem som velger å dele.

Så, tilbake til den siste tiden med hva jeg har opplevd Så trodde jeg at de første gangene var noen få tilfeller. Men fler enn jeg trodde kom med kommentarer på min kropp, utseende og væremåte som da tilsa at jeg var jo hverken så tynn , sliten eller så dårlig stelt at jeg kunne ha spiseforstyrrelser.

Jeg gikk etterhvert litt inn i meg selv og tok med meg alt dette. Her måtte jeg faktisk ha litt pause fra å dele mer fordi det ble ufattelig vanskelig. Jeg følte meg ikke trodd eller at jeg ikke var syk på «rett måte». Er det der vi er kommet?
Er det et antall kg eller hvordan du generelt ser ut som bestemmer dette?

I alle sykdommer eller diagnoser finnes ytterpunkter. Fra det verste til det mest milde. Man må være veldig forsiktig med å mene eller påstå noe , da man sjelden vet hele problematikken.

Så ja, jeg følte meg mer usikker nå på å dele. Fordi jeg trenger å få lov å eie dette og hjelpe meg selv ut av den vanskelige sirkelen. Ingen vet og ingen kan si. Men å mene noe skal dem alle. Var slik det føles for meg.

Jeg er heldigvis voksen og såpass sur og gammal at jeg klarer å dra meg ut av en slik negativ tankegang raskere enn da jeg har 25. og jeg velger å fortsette å dele. Jeg føler meg bedre med å åpne opp. Det er sårt og trigger til tider. Men akkurat nå så føles det som alt gjør det.

Men folkens, ikke snakk om andre sin vekt, hud, hår, klær eller annet for å si «du ser da ikke så tynn ut at du kan ha en spiseforstyrrelse . For er ikke det det handler om. Det finnes flere typer , grader og problematikker i dette.

Jeg er på rette veien. Søkt hjelp og jeg velger å være brutalt ærlig nå fremover. Jeg ønsker ikke å skade meg selv mer eller leve med denne problematikken lenger enn nødvendig.

Husk å søk hjelp om du sliter med noe. Uansett hva. Ikke bær på dette alene❤️

Hilsen meg som aldri gir opp❤️

Bryllupsreise … bare 4.5 år forsent😂

MALTA.. WE ARE BACK❤️

Veldig etterlengtet, herlig og sinnsykt spontant . Men dette er oss i et nøtteskall. Vi kan ikke planlegge så mye på forhånd, for da kan du vedde på at noe går helt på trynet.
Ironien her er at veldig lite gikk som planlagt selv om vi bestilte og reiste på 1 uke…

Først kom snøkaos i Tyskland så flyet ble innstilt og senere bare flyttet far Tyskland til Sveits. Den var grei og bare noen timer senere enn planlagt.

Så fant vi ut at i bestillings-koma så ble det en feil på antall dager på hotell kontra flyreisen så ferien ble brått 3 dager kortere enn vi først valgte. Null stress, sånn måtte det gå. 10 dager ble nok tenkte vi.

Selve ferien var innholdsrik og vi fikk endelig sett alt igjen. Etter å ha bodd på Malta før i over 2 år så kjenner vi øya. Kjøpte bussbillett for 7 dager og reiste dit neste tok oss.

Og Malta leverer som alltid. Sol og 27 grader flere dager. Julelys, musikk og boder overalt . Uansett hvor vi reiste gant vi igjen alle de tingene vi pleide elske med å bo her. Nemlig menneskene og de helt randomme samtalene som endte med mye latter og smil.

Selvsagt ble jeg syk noen dager , men da tenkte været å hjelpe med å gi oss 2 dager med piskende regn og vind. Så hotellrommet ble vel brukt. Varmt bad og takeout👏

Jeg kunne delt så mye om Malta og vpr reise før. Men ord kan ikke beskrive den kjærligheten vi har for denne øya. Så slenger heller med flere bilder og der kan dømme selv❤️

Og så må vi jo ta med at da vi skulle reise hjem, ble flyet stående med oss inni, på bakken , i 3.5 time. Fikk ikke mat, men en liten flaske vann. Det merkelige var at bakkemannskapet var «forsvunnet». Ingen visste hvor og dem måtte kontakte noen for å komme og få baggasje og alt i flyet. De som kom hadde ikke dette som fast jobb så det ut som. Og da siste kontainer skulle på, ble luften ødelagt😂jeg tuller ikke. Så måtte det leites etter en ny.
Kapteinen kalte dagens hendelser «murphys law « og vi var enige.

Men vi kom oss hjem, møtte snøen som lavet ned og er enige om en ting :

Vi skal absolutt flytte tilbake til Malta når gutta er voksne og ute av redet. Dette gjorde oss godt på så mange måter. ❤️

Ønsker du følge oss på sosiale medier for mer om vårt liv så heter vi

Betinamarlen på snap og Instagram

Swachle_ på snap og Instagram

Ommøblerer… igjen..

Hei hei.
Gåt litt tid mellom hvert innlegg fra meg og grunnen er rett og slett at jeg mister hele kreativiteten når det kommer til å skrive. Når man har en så aktiv snapvlog så deles jo så mye der, og jeg sliter litt med å fordele infoen på to steder.

Men hva skjer hos oss nå?

Etter vannlekkasjer og langvarig sykdom har vi nå falt til ro litt. Økonomien fikk hjelp med refinansiering og nå puster man igjen.
Mitt lille i-landproblem ble nå

«Hva skal jeg driver med?»

En rask titt rundt i huset sa meg raskt at her passet ikke ting sammen lenger. Ihvertfall ikke i mitt hode. Så jeg ommøblerte på stue og spisekroken… igjen… byttet ut skapene…igjen😂
Og maling… sort maling … nevnte jeg at jeg liker sort maling???

Her ser dere før og etter bilder av skapene jeg hentet gratis på Finn.no:

Og en ting til er nå oppe. Nemlig ny lampe. Og da snakker vi NY. Jeg som aldri omtrent kjøper nye ting så ble lamper det jeg sparte opp til. Og med min flaks så er jo tiden nå med opptil 70% og vi snakker mye avslag på denne nå.
Hva synes om denne?:

Her er hvordan kroken så ut før:

Jeg er langt ifra ferdig og tipper jeg aldri vil bli helt fornøyd heller. Men følg med for kommer sikkert mer bilder på flere ferdige prosjekter. Og mesteparten hos meg er hentet gratis eller kjøpt sinnsykt billig ,pusset opp selv eller gjenbruk av eget interiør .

Jeg er ganske impulsiv og ubestemmelig av meg, noe som er både pluss og minus. Men jeg får noe å drive med. Som før var min greie. Jeg håper jeg kan inspirere andre til å gjøre ting på sin måte. Tenk så kjedelig om alle hus så like ut inni??🫣

-Betina Marlen❤️

Det ordnet seg🙏

Er det noe vi alle er enige om , så er det st ting sjelden går slik man planlegger det. Men å planlegge for sykdom som resulterer i å miste jobb og inntekt går ikke. Da heller ei å planlegge strømpriser,renter eller andre priser som skulle skyte til himmels på en og samme tid.
Vannlekkasjer og hull i taket inne og ute var heller ikke noe man kunne forutse .

Men vi holdt ut. Vi ga ikke opp og prøvde alt som fantes av muligheter for å kunne si til oss selv vi virkelig hadde gjort alt.
Vi har solgt bil og andre ting. Sammen som en familie har vi stått i alt.

Nå fikk vi en hjelpende hånd. Etter måneder med venting ble det innvilget hjelp av husbanken så huset kan beholdes. Vi satt med en fot ut døren og endelig ble vi hørt.
Å kunne fortelle hjemme at dette ordnet seg ble en tidlig julegave. Vi fikk lønn for alt strevet .

Alle problemene er ikke borte. Penger tar ikke vekk sykdom. Men det letter på endel andre ting. Man har råd til det som trengs i en helt vanlig hverdag . Vi tar ingenting for gitt, eller forventer at noen andre skal løse våre ting. Men vi våger å søke hjelp. Og vi våger å vise at også vi kan slite.

Så i dag har jeg endelig fått satt på plass spisestuen etter 3 mndr med snekkere og malere. I tillegg til Taktekkere ute og mange store utgifter. Å se spiseplassen klar for familiemiddag igjen var en sinnsykt stor glede. For er det som betyr noe. Å ha et trygt hjem hvor man kan gi barna mat og varme.

Jeg vil også benytte sjansen til å takke alle som støttet oss på spleis så vi fikk fikset taket inne. ❤️ Dere er en fantastisk gjeng mennesker og jeg vil aldri kunne få takket dere nok..

-Betina og Anders❤️

Når dem ler av din smerte..

Ikke alle mennesker som smiler til deg er din venn.
Hørt det før?
Erfaringsmessig så er det faktisk slik at de som snakker ned andre eller dems liv ikke har alt på stell de heller…
På seg selv kjenner man andre?
Når det er sagt så tenker jeg vi burde snakke om en ting, nemlig de som lager underholdning eller ler når noen andre opplever sorg, smerte eller en vanskelig livssituasjon .
Det skjer nemlig oftere og mer åpenlyst enn mange skulle tro. Å bli ledd av om du ikke får til ting starter allerede i sandkassa. Der kommer som oftest voksne inn og redigerer barns oppførsel. Viser dem hvordan vi er snille og heller hjelper hverandre. Vi spør ofte barnet som ler :
«Hvordan ville du følt om det var deg de andre lo av??»

Så hvorfor skal da voksne le eller snakke ufint om andre mennesker som ikke får til noe , selv etter de kanskje har forsøkt alt. ?
Hvem skal si ifra og stoppe dette?

Alle kan havne i ulykka. Om det er å miste jobben, hjemmet sitt eller bli dumpa. Eller kanskje man våget å gjøre noe nytt men fikk det ikke til. Så da sitter man der og prøver å løse problemet. Noen må be om hjelp.
Av samfunnet eller venner og familie.
Og heldigvis finnes det mange som kaster seg rundt for å hjelpe.

Hvem av dem er du?

Er du den som føler deg så svak selv du må le av andre som sliter? Eller er du den som ville gitt siste skjorta du hadde om noen andre frøs?? Finnes en mellomting her selvsagt, men poenget tror jeg kommer frem.

Å hjelpe betyr ikke alltid penger eller materialistiske ting. Det kan være et støttende ord, en klem eller spørre om du kan gjøre noe for den/de det gjelder.
Ditt bidrag kan snu hele situasjonen ..

Andre veien så skaper man skam og enda dårligere følelse i en allerede sår situasjon. Man kan være den som tar siste håpet til barnet, kollegaen eller din egen partner og venn. Selv ukjente kan du ødelegge mye for ved å flire, leke bedrevitende eller lage underholdning for deg selv og andre på andres bekostning.

I en verden hvor vi ser den ene store tragedien etter den andre skjer , trenger vi da gjøre mer skade? Hovmod og overlegenhet skaper sjelden god karma eller hjelper noen.
Sjelden det hjelper din egen hverdag heller.

Skap smil hos andre, ikke tråkk på noen som ikke har mulighet å stå rett opp der og da.
En dag kan det være deg selv som trenger den hjelpen, klemmen eller skjorta…

-ta vare❤️

Speil speil på veggen der…

Pass opp for her kommer selvskryt og positivitet på høyt nivå;)
Når jeg tok dette bildet så følte jeg meg sinnsykt bra på utsiden. Jeg hadde en litt tøff kveld så bestemt meg bare for å fikse litt på det. Alt trenger da ikke føles rævva mener nå jeg.

Dette settet kjøpte jeg på eBay for lenge siden. Er umulig å finne likt nå så jeg (noe jeg var ganske skuffet over) men er glad jeg kjøpte det den gangen.
Jeg merket hele meg endret deg da jeg tok det på. Smil i speilet kom frem …
Var det virkelig alt som skulle til??
Følte meg litt lurt av meg selv der et sekund.

Men helt ærlig så reddet det antrekket mye av kvelden. Jeg følte meg roligere og fikk unnagjort mer ting enn jeg hadde trodd.
Så en ren vinn-vinn situasjon.

Det jeg lærte her er at å finne favorittplagg kan endre en geip til et smil.
Sleng på deg noe du digger, ta noen selfier i speilet(for din egen del) og neste gang elefantdagen kommer så titt på bildene.
Du er jo smashing😀

Føler fortsatt skyld i dette…

TRIGGERWARNING !!!!

De siste ukene, ja månedene har ting snudd flere ganger. Både positivt og negativt. Jeg visste at jeg ville møte på følelser som kunne gjøre dagene litt mer sensitive enn tidligere. Og dermed måtte jeg gire opp et hakk. Nyte de positive små tingene. De bittesmå tingene andre kanskje tar for gitt har blitt ekstra viktige..

Hverdagen er ganske vanlig for oss også. Vi er ikke de eneste med sporadisk eller kronisk sykdom. Litt usikkerhet eller å måtte tenke om man er bra nok. Om det så er som Foreldre eller person. Forholdene rundt en preges jo av hvordan vi selv har det.

Jeg fikser det meste vil jeg si. Og med det mener jeg det i hverdagen. Ingen her mangler noe av det essensielle for å leve. Mat, klær osv er Fikset. Gutta møter to foreldre med tid til dem og som kan lytte, veilede og støtte mens dem finner veien i voksenlivet.
Ingen påføres noe skyld eller skam for å feile men heller heies frem for å ikke gi opp.

Mennesker med suksess er de som feilet men ikke ga seg🍀

Disse tingene manglet jeg selv i oppveksten. Og dermed så vanvittig viktig for meg å være der selv ved de små tingene andre kanskje ikke tenker over. Samtidig lærer jeg å gi slipp. La barna bli voksen, feile og ha trygghet at jeg står bak dem.

Nå nærmer min egen vei seg. Jeg starter neste uke i traumebehandling for den såreste biten i livet. Den delen jeg enda føler så sinnsykt skam og til tider skyld for. Om jeg gjorde nok. Kjempet hardt nok.

Overgrep er noe vi hører mye om og altfor mange trenger kum høre ordet så vet dem. Dem forstår uten at du sier et ord nesten.
Og de fleste vet også at skam og skyld går litt hånd i hånd . Dermed har man en ganske stor kamp pågående inni seg om man er klar over deg eller ikke.

Innerst inne vet jeg jo at dette som ble gjort MOT meg ikke var min feil. De voksne sviktet men samtidig påførte meg skam og skyld. Som jeg i alle disse årene har gitt meg selv. Stemmen deres ble min.

I nesten alle andre hendelser har jeg nå fått vekk den stemmen fra fortiden. Jeg ser meg som bra nok, sterk og fortiden er bare nettopp det. Jeg kan snakke om tingene som ble gjort og sagt uten å bli fysisk dårlig lenger. Ferdig bearbeidet …
Dermed så føler jeg jo at jeg er bedre rustet enn noensinne til å ta dette nå.

Men uansett…Tar meg liksom mer tid å bekjempe. Det har vært lagt ned som en «fake tanke» som ikke skulle taes frem som en sannhet. Hele meg visste hvor vondt dette kunne gjøre.

Så nå skal jeg altså ta det frem. Fikk ikke helt valget når hodet dro frem alle minnene, luktene og den lille jenta igjen. Så jeg må bare få dette gjort. La lille jenta bli voksen her også.
Den siste brikken skal på plass❤️

Har du noe du opplever eller har opplevd, ikke vent med å søke hjelp. Ikke gå med alt alene.
Å dele skaper trygghet der du ikke hadde det. Vite du ikke er alene eller skal skamme deg.
Et sted må man starte..

-bær hodet høyt ❤️

Tar tilbake mitt eget navn .. Jeg er fri..

Jeg orket ikke mer!!

Meldinger, brev, mas og informasjon jeg aldri trengte. Det dukket opp fra nye kontoer og jeg skjønte jeg ikke ville slippe unna så lett..

Kort sagt : jeg bodde i et hjem i 13 år jeg måtte rømme fra. Jeg har slitt og sliter enda med traumene etter tiden og tilslutt fikk jeg ikke fred på annen måte enn å endre hele navnet mitt offisielt.
Betina ble til Tina og etternavnet ble endret og mikset med mannen sitt da vi giftet oss i 2019.
Dette føltes som eneste riktige på en altfor lang tid hvor reaksjonene var heftige hver gang dem klarte å kontakte meg eller noen nær meg.

Tiden gikk litt og jeg begynte å få roen.
Dessverre så var ikke alt av mine ting med mitt gamle navn fjernet fra nettet og jeg ble funnet. Både av de som jeg ikke ønsket kontakt fra , og i tillegg av noen på anonyme forum.
Sistnevnte valgte å spre dette videre uten tanke for hvordan dette kan påvirke et menneske.
Bursdager ble et helvete og jeg turte ikke åpne nesten om det kom forespørsler på Messenger eller meldinger..
Dette er mennesker som allerede har fått kontakt og besøksforbud mot min bror.
Jeg prøvde på det samme men ble avslått.
Noe som gjorde alt mye vanskeligere.

Så hva nå??

Jeg hadde valget om å legge alt på is, slette alle mine sosiale medier eller ta tilbake navnet mitt og meg selv.
Jeg valgte det siste.
Tok et offentlig oppgjør og fortalte mitt fødenavn . Det var sårt og ikke så kult når man ikke får velge selv når man skal gjøre dette.

Samtidig ble tidligere omsorgspersoner stilt til veggs av meg. Igjen.. Hvor jeg skrev ganske hardt og klart hva som ville skje om jeg nå ikke ble en dem ikke lenger kjente. Ingen kontakt på noen som helst måte.Alt dem satt på av bilder eller ting som har noen tilknytning til meg skulle sendes et sted jeg valgte og deretter forsvinne helt ut av mitt liv. Og min familie sitt liv..
Jeg var lei av å være redd og usikker.

Siden denne uken alt skjedde har jeg hatt en pågående kamp med meg selv. Alt for å komme dit jeg ville. Å kunne endre tilbake og eie navn og livet fullt ut.

I dag gjorde jeg det!!

Skummelt som fy, og jeg merker at stolthet og nervøsitet går litt om hverandre.
Så derfor endrer jeg det først på mine sosiale medier og skal bruke litt tid føre det blir gjort juridisk.

Ting gjøres på mine premisser og ingen.. ingen skal noensinne skremme meg fra den jeg er , eller fra å leve med hodet hevet.

Så her er jeg da..

Betina Marlen .. igjen❤️

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top