Back in business!!


Fy søren å digg det er så sin egen mann tilbake i gamingstolen. Etter uker med mer smerter og venting så er han nå på bedringens vei. For dere som ikke har fulgt oss så lenge kan jeg fortelle kort her nå.

Anders har flere revmatiske sykdommer som litt etter litt ødelegger kroppen hans. Han har nå byttet hofte nr 2 , dette pga artrose og er kun 45 år gammel. Høyre hofte ble byttet i april i fjor etter 2 år med sprøyter , bilder, trening, fysio og fler runder på sykehus enn vi klarer å huske . Så når hofte nummer 2 viste samme problem gikk alt kjappere. Operasjon ble satt opp uten betenkeligheter.

Men etter han kom hjem følte han noe var annerledes. Han så ikke ut. Blå og lilla og gul nedover hele siden. Smerter i kne og nedover hele låret.

En natt våknet jeg av lyder og en mann som holdt seg fast i sengen i smerter. Han sa han kjente hoften skled ut. Akutten neste og etter 5 timer fant de ingenting akutt feil. Men ble to runder til på sykehus før de faktisk fant ut at hoften skled ut. De kunne selv vri den lett ut som ingenting.
Operasjon ble da et faktum.. på nytt. Etter bare 6 uker. Protesen lå feil og hadde et hakk i seg. Ikke rart han hadde vondt.

Men nå vet dere. Nå er han hjemme, og etter kun 6 dager er han så bra han orker game igjen, han orker gå til butikken og han er våken!! Vekk med de sterke pillene og sove 12 ganger om dagen.

Å se han mer som seg selv er helt ufattelig for meg. Jeg hopper nesten av glede. I 3 år har jeg sett han forfalle i smerter og som en kasteball mellom leger og sykehus.
Nå er han der hvor han kan leve litt igjen. Og jeg kan se min mann smile som før❤️

 

Fast Forward

Noen ganger så føler jeg at jeg sitter utenfor og ser på mitt eget liv. Litt som i slow Motion og så leter jeg febrilsk etter fast forward knappen .

Hvor mye klarer jeg håndtere på en gang?

Ikke engang jeg vet det svaret. Og for å være helt ærlig så strekkes den strikken lenger og lenger for hver runde jeg går i ringen.
Så nå er jeg , eller vi er der,  hvor autopiloten må settes på for å håndtere de neste månedene.

Vi snakker 2 operasjoner på mannen, som legger mye over på meg igjen. Det er verdt det , da jeg vet hans helse og livskvalitet vil bli bedre. Så kommer dps med traumebehandling , klargjøring av hus og de voksne barna som skal videre på sin måte.
Følelsene som kommer med å miste så mye,  ikke minst hva man må lære seg å leve på nytt med , kan få hvem som helst litt ned i kne. Jeg trives ikke med nesa i grusen. Jeg trives med å ha litt kontroll, noe som er egentlig tåpelig da jeg har hatt veldig lite kontroll på ting i mitt liv. 

Nå må jeg velge smart. Velge riktig. Velge det som gir alle involverte det beste resultatet  utifra situasjonen. For jeg lever etter at man alltid har et valg. Joda,  noen ganger mellom svart eller demper sort, men fortsatt et valg.

Som mamma må jeg gi slipp på mine voksne barn som skal leve livet på sin måte. Dette samtidig som jeg er pårørende til en syk mann, og jeg skal bearbeide egen barndom, kjempe med spiseforstyrrelse  og gi slipp på det vonde.

Alt handler om å bevege seg fremover. Komme seg opp og ut på andre siden med mest mulig i behold. Å stå i det koster. Men å stå i det betyr at man bearbeider og kan få ha litt kontrollen også. Vi fikk ikke velge når ting måtte gjøres, men nå velger vi hvordan det skal utføres, og hvordan vi ønsker at det skal se ut etterpå.
Alikevel , jeg vet det ikke finnes snarveier, quick fix eller en kontroll som spoler fort over det som er vanskelig .
Men en kan jo drømme litt, få en pause fra virkeligheten . ??

mer av vårt liv finner du på Snapchat : betinamarlen ❤️

EMDR , hva venter meg nå?

Er jeg klar?
Er jeg på siste runden nå?

Jeg er snart 45 år, hatt mer terapi enn jeg kan oppsummere og flere behandlere enn noen burde hatt.

Nå føler jeg at dette blir siste runden. Er all inn og her skal jeg komme ut på andre siden med traumene kun som et minne om noe som skjedde en gang.

Jeg har fått vekk så mye annet. Har verktøy som ville fått en mekaniker til å bli sjalu. Og jeg trenger dem alle. Er de som hjelper meg når kroppen responderer på noe hodet har lagret. Men som jeg egentlig ikke vil huske, føle eller oppleve noe mer.

I morgen er starten på slutten. En closure jeg selv får ta del i og bestemme at nå er det nok. Mitt liv er mitt, fortid er fortid.

Jeg er usikker, skjelven og direkte flau mens jeg sitter her som den lille jenta som følte seg som ingens barn.

Den jenta skal føle , huske og reparere til det ikke er mer å være redd for. Så voksne meg kan få fred .

Vi er begge klare for en endring som varer❤️

Du er da ikke så tynn…

Jeg klarer bare ikke la være å si noe nå. For de siste dagene har jeg virkelig måttet tenke på at det finnes ufattelig mange «dumme» folk der ute.
Jeg skriver dumme i gåsetegn pga det er de totalt uvitende ordene som sies som er dumme.

Jeg har den siste tiden begynt å åpne meg mer om mine spiseforstyrrelser. Noe jeg føler mye skam og flauhet over. Dette er et tema som sjelden har fått plass i mitt liv føre det blusset hardt opp igjen etter noen år hvor ting var mer «ok» .

Når man deler, forventer man alle mulige «gode råd» , påføring av skyld om f eks latskap eller å være oppmerksomhetssyk til å rett og slett «lyve».
Ja så drøyt er det til tider.

En av tingene som jeg synes er ufattelig svakt av noen å gjøre , er å bagatellisere enten smerte, sykdom eller annet som skaper utfordringer i en ellers ganske hard hverdag for mange. Å se hvor lett man kan slenge ut en setning og dermed avfeie åpenhet synes jeg vi burde klart å ha lært til nå at ikke er innafor.

Snakket med ei venninne i dag og vi kom inn på at folk mener for raskt. Spør ikke, men har en mening uten å vite eller forstå. Dette kan skape problemer for dem som velger å dele.

Så, tilbake til den siste tiden med hva jeg har opplevd Så trodde jeg at de første gangene var noen få tilfeller. Men fler enn jeg trodde kom med kommentarer på min kropp, utseende og væremåte som da tilsa at jeg var jo hverken så tynn , sliten eller så dårlig stelt at jeg kunne ha spiseforstyrrelser.

Jeg gikk etterhvert litt inn i meg selv og tok med meg alt dette. Her måtte jeg faktisk ha litt pause fra å dele mer fordi det ble ufattelig vanskelig. Jeg følte meg ikke trodd eller at jeg ikke var syk på «rett måte». Er det der vi er kommet?
Er det et antall kg eller hvordan du generelt ser ut som bestemmer dette?

I alle sykdommer eller diagnoser finnes ytterpunkter. Fra det verste til det mest milde. Man må være veldig forsiktig med å mene eller påstå noe , da man sjelden vet hele problematikken.

Så ja, jeg følte meg mer usikker nå på å dele. Fordi jeg trenger å få lov å eie dette og hjelpe meg selv ut av den vanskelige sirkelen. Ingen vet og ingen kan si. Men å mene noe skal dem alle. Var slik det føles for meg.

Jeg er heldigvis voksen og såpass sur og gammal at jeg klarer å dra meg ut av en slik negativ tankegang raskere enn da jeg har 25. og jeg velger å fortsette å dele. Jeg føler meg bedre med å åpne opp. Det er sårt og trigger til tider. Men akkurat nå så føles det som alt gjør det.

Men folkens, ikke snakk om andre sin vekt, hud, hår, klær eller annet for å si «du ser da ikke så tynn ut at du kan ha en spiseforstyrrelse . For er ikke det det handler om. Det finnes flere typer , grader og problematikker i dette.

Jeg er på rette veien. Søkt hjelp og jeg velger å være brutalt ærlig nå fremover. Jeg ønsker ikke å skade meg selv mer eller leve med denne problematikken lenger enn nødvendig.

Husk å søk hjelp om du sliter med noe. Uansett hva. Ikke bær på dette alene❤️

Hilsen meg som aldri gir opp❤️

Blir jeg syk av å trene??


(Gammelt bilde )

Jeg lurer oppriktig på jeg, kan man bli syk av å trene?
Føles som hver gang jeg endelig kommer meg tilbake på studio og finner litt rutine, så tenker kroppen at: neida dette gidder vi ikke. Her slenger vi heller på litt feber, hodepine og sofatjeneste.

Greit nok jeg hverken er den sunneste, mest trente eller har en frisk kropp fra før, derimot så føles det som dette er en gjenganger.

Så jeg googlet litt, farlig men det gjør vi jo alle , og det står jo at man får dårligere immunforsvar etter tyngre treningsøkter!! Jaha???
Så min allerede halvslitne kroppen full av fibrosmerter som er ganske så avhengig av trening for å ha mindre vondt, skal lettere bli syk pga trening?

Forstå det den som kan… og jeg sliter med å både tro og akseptere dette. Så om noen har noen smartere og mer rette svar på hva dette kommer av så taes det imot altså…

Men men. Jeg ligger her og pleier denne skrotten til feber osv er borte og så gyver vi løs på nytt. Den som gir seg er en dritt..
Kos døkk videre og slit med helsa…
Snart jul a gitt…
Men vi tar helg først eller hva??😁

Når dem ler av din smerte..

Ikke alle mennesker som smiler til deg er din venn.
Hørt det før?
Erfaringsmessig så er det faktisk slik at de som snakker ned andre eller dems liv ikke har alt på stell de heller…
På seg selv kjenner man andre?
Når det er sagt så tenker jeg vi burde snakke om en ting, nemlig de som lager underholdning eller ler når noen andre opplever sorg, smerte eller en vanskelig livssituasjon .
Det skjer nemlig oftere og mer åpenlyst enn mange skulle tro. Å bli ledd av om du ikke får til ting starter allerede i sandkassa. Der kommer som oftest voksne inn og redigerer barns oppførsel. Viser dem hvordan vi er snille og heller hjelper hverandre. Vi spør ofte barnet som ler :
«Hvordan ville du følt om det var deg de andre lo av??»

Så hvorfor skal da voksne le eller snakke ufint om andre mennesker som ikke får til noe , selv etter de kanskje har forsøkt alt. ?
Hvem skal si ifra og stoppe dette?

Alle kan havne i ulykka. Om det er å miste jobben, hjemmet sitt eller bli dumpa. Eller kanskje man våget å gjøre noe nytt men fikk det ikke til. Så da sitter man der og prøver å løse problemet. Noen må be om hjelp.
Av samfunnet eller venner og familie.
Og heldigvis finnes det mange som kaster seg rundt for å hjelpe.

Hvem av dem er du?

Er du den som føler deg så svak selv du må le av andre som sliter? Eller er du den som ville gitt siste skjorta du hadde om noen andre frøs?? Finnes en mellomting her selvsagt, men poenget tror jeg kommer frem.

Å hjelpe betyr ikke alltid penger eller materialistiske ting. Det kan være et støttende ord, en klem eller spørre om du kan gjøre noe for den/de det gjelder.
Ditt bidrag kan snu hele situasjonen ..

Andre veien så skaper man skam og enda dårligere følelse i en allerede sår situasjon. Man kan være den som tar siste håpet til barnet, kollegaen eller din egen partner og venn. Selv ukjente kan du ødelegge mye for ved å flire, leke bedrevitende eller lage underholdning for deg selv og andre på andres bekostning.

I en verden hvor vi ser den ene store tragedien etter den andre skjer , trenger vi da gjøre mer skade? Hovmod og overlegenhet skaper sjelden god karma eller hjelper noen.
Sjelden det hjelper din egen hverdag heller.

Skap smil hos andre, ikke tråkk på noen som ikke har mulighet å stå rett opp der og da.
En dag kan det være deg selv som trenger den hjelpen, klemmen eller skjorta…

-ta vare❤️

Føler fortsatt skyld i dette…

TRIGGERWARNING !!!!

De siste ukene, ja månedene har ting snudd flere ganger. Både positivt og negativt. Jeg visste at jeg ville møte på følelser som kunne gjøre dagene litt mer sensitive enn tidligere. Og dermed måtte jeg gire opp et hakk. Nyte de positive små tingene. De bittesmå tingene andre kanskje tar for gitt har blitt ekstra viktige..

Hverdagen er ganske vanlig for oss også. Vi er ikke de eneste med sporadisk eller kronisk sykdom. Litt usikkerhet eller å måtte tenke om man er bra nok. Om det så er som Foreldre eller person. Forholdene rundt en preges jo av hvordan vi selv har det.

Jeg fikser det meste vil jeg si. Og med det mener jeg det i hverdagen. Ingen her mangler noe av det essensielle for å leve. Mat, klær osv er Fikset. Gutta møter to foreldre med tid til dem og som kan lytte, veilede og støtte mens dem finner veien i voksenlivet.
Ingen påføres noe skyld eller skam for å feile men heller heies frem for å ikke gi opp.

Mennesker med suksess er de som feilet men ikke ga seg🍀

Disse tingene manglet jeg selv i oppveksten. Og dermed så vanvittig viktig for meg å være der selv ved de små tingene andre kanskje ikke tenker over. Samtidig lærer jeg å gi slipp. La barna bli voksen, feile og ha trygghet at jeg står bak dem.

Nå nærmer min egen vei seg. Jeg starter neste uke i traumebehandling for den såreste biten i livet. Den delen jeg enda føler så sinnsykt skam og til tider skyld for. Om jeg gjorde nok. Kjempet hardt nok.

Overgrep er noe vi hører mye om og altfor mange trenger kum høre ordet så vet dem. Dem forstår uten at du sier et ord nesten.
Og de fleste vet også at skam og skyld går litt hånd i hånd . Dermed har man en ganske stor kamp pågående inni seg om man er klar over deg eller ikke.

Innerst inne vet jeg jo at dette som ble gjort MOT meg ikke var min feil. De voksne sviktet men samtidig påførte meg skam og skyld. Som jeg i alle disse årene har gitt meg selv. Stemmen deres ble min.

I nesten alle andre hendelser har jeg nå fått vekk den stemmen fra fortiden. Jeg ser meg som bra nok, sterk og fortiden er bare nettopp det. Jeg kan snakke om tingene som ble gjort og sagt uten å bli fysisk dårlig lenger. Ferdig bearbeidet …
Dermed så føler jeg jo at jeg er bedre rustet enn noensinne til å ta dette nå.

Men uansett…Tar meg liksom mer tid å bekjempe. Det har vært lagt ned som en «fake tanke» som ikke skulle taes frem som en sannhet. Hele meg visste hvor vondt dette kunne gjøre.

Så nå skal jeg altså ta det frem. Fikk ikke helt valget når hodet dro frem alle minnene, luktene og den lille jenta igjen. Så jeg må bare få dette gjort. La lille jenta bli voksen her også.
Den siste brikken skal på plass❤️

Har du noe du opplever eller har opplevd, ikke vent med å søke hjelp. Ikke gå med alt alene.
Å dele skaper trygghet der du ikke hadde det. Vite du ikke er alene eller skal skamme deg.
Et sted må man starte..

-bær hodet høyt ❤️

Tar tilbake mitt eget navn .. Jeg er fri..

Jeg orket ikke mer!!

Meldinger, brev, mas og informasjon jeg aldri trengte. Det dukket opp fra nye kontoer og jeg skjønte jeg ikke ville slippe unna så lett..

Kort sagt : jeg bodde i et hjem i 13 år jeg måtte rømme fra. Jeg har slitt og sliter enda med traumene etter tiden og tilslutt fikk jeg ikke fred på annen måte enn å endre hele navnet mitt offisielt.
Betina ble til Tina og etternavnet ble endret og mikset med mannen sitt da vi giftet oss i 2019.
Dette føltes som eneste riktige på en altfor lang tid hvor reaksjonene var heftige hver gang dem klarte å kontakte meg eller noen nær meg.

Tiden gikk litt og jeg begynte å få roen.
Dessverre så var ikke alt av mine ting med mitt gamle navn fjernet fra nettet og jeg ble funnet. Både av de som jeg ikke ønsket kontakt fra , og i tillegg av noen på anonyme forum.
Sistnevnte valgte å spre dette videre uten tanke for hvordan dette kan påvirke et menneske.
Bursdager ble et helvete og jeg turte ikke åpne nesten om det kom forespørsler på Messenger eller meldinger..
Dette er mennesker som allerede har fått kontakt og besøksforbud mot min bror.
Jeg prøvde på det samme men ble avslått.
Noe som gjorde alt mye vanskeligere.

Så hva nå??

Jeg hadde valget om å legge alt på is, slette alle mine sosiale medier eller ta tilbake navnet mitt og meg selv.
Jeg valgte det siste.
Tok et offentlig oppgjør og fortalte mitt fødenavn . Det var sårt og ikke så kult når man ikke får velge selv når man skal gjøre dette.

Samtidig ble tidligere omsorgspersoner stilt til veggs av meg. Igjen.. Hvor jeg skrev ganske hardt og klart hva som ville skje om jeg nå ikke ble en dem ikke lenger kjente. Ingen kontakt på noen som helst måte.Alt dem satt på av bilder eller ting som har noen tilknytning til meg skulle sendes et sted jeg valgte og deretter forsvinne helt ut av mitt liv. Og min familie sitt liv..
Jeg var lei av å være redd og usikker.

Siden denne uken alt skjedde har jeg hatt en pågående kamp med meg selv. Alt for å komme dit jeg ville. Å kunne endre tilbake og eie navn og livet fullt ut.

I dag gjorde jeg det!!

Skummelt som fy, og jeg merker at stolthet og nervøsitet går litt om hverandre.
Så derfor endrer jeg det først på mine sosiale medier og skal bruke litt tid føre det blir gjort juridisk.

Ting gjøres på mine premisser og ingen.. ingen skal noensinne skremme meg fra den jeg er , eller fra å leve med hodet hevet.

Så her er jeg da..

Betina Marlen .. igjen❤️

En dag uten vær så snill

Jeg sliter med ordene om dagen. Virkelig. De er der men kommer sjelden ut, og om dem gjør er dem ikke mye filtrerte.

Så noen ganger sier bildene mer enn man kan forklare. Slik som bildet her.
Bare lyset, vannet og to mennesker uten tanke for noe.

Noen sekunder, minutter eller timer uten må eller skal. Bare være, eksistere mens man rekker å komme på overflaten etter luft.
De stundene man husker, men samtidig så lett glemmer oppi en hverdag man helst vil få lagt bak seg.

Jeg ønsker meg dette nå. En dag uten!!
Uten tankekjør eller presset om å prestere på en måte som kan virke umenneskelig.
Jeg er jo bare ett mennesker som skal håndtere livet for så mange, inkludert meg selv.

Så gi meg en dag uten…

Uten skammen , skyldfølelsen eller trynetørkere. Uten å kjenne hjertet synke i magen .

Er ikke sånn at alle dagene kun er sort eller hvitt. De har smil og latter. De inneholder til og med håp og pågangsmot.
Det jeg ønsker er å få beholde de følelsene lenger enn noen minutter av gangen.

Jeg vil ha stå der ute i vannet uten noenting som kan påvirke negativt mens jeg puster og lever❤️

Telefonangst og lydløs

Jeg pleide elske det. Snakke med folk i timesvis, le og fjolle eller en seriøs samtale så man følte seg litt lettere etterpå.
Hadde alltid tid til hvem nå enn som ønsket å skravle, og jeg synes det er sinnsykt trist dette nå er gått over i en angstfylt affære.

Løsningen er blitt lydløs. Med lyd for de viktigste som gubben og ungene. Jeg sjekker heller telefonen oftere så jeg ikke går glipp av en viktig samtale, for de er det enda noen av.

Telefonangst… det var liksom noe jeg hadde som ung da jeg startet karrieren med å ringe leger, skattetater osv.Redd for å gjøre feil eller møte noen som ville kjefte eller fortelle dette ikke kunne gjøres noe med.
Etterhvert som jeg jobbet med dette ble også hverdagen min i mange år preget av at jeg MÅTTE ta mange telefoner, møter eller skrive søknader og mailer.
Avslagene ble bare lagt i en bunke mens jeg følte det ikke var vits å reagere .

Tonen min mot de ansatte på flere kontorer ble annerledes også. Etter å ha snakket med nr 10 som ga meg løsning nr 10 så pleide det koke litt over. Igjen, en vanesak og jeg brydde meg veldig lite. Løse saker ble som å pusse tenner om kvelden .

De siste månedene har telefonene vært annerledes. Sjelden godt nytt og ofte med beklagelser eller bare beskjed om å vente og vente. Telefoner eller meldinger fra andre rundt inneholdt også endel problemer men som ikke var vårt. Jeg kjente det vokste over hodet mens jeg forøkte å fortsatt støtte de som trengte det.

Jeg tenkte ikke så mye over det føre for ca 3 uker siden da mute knappen på sosiale medier og lydløs på telefonen ble mer og mer satt på. Svarene mine til folk kortet ned mens jeg kjente på en usikkerhet og irritasjon. Dette hadde jeg ikke plass til eller lyst til.
Ringetone ble til at hjertet banket fortere.

Jeg likte ikke lenger mennesker følte jeg. Eller mer hva dem brakte med seg. Selv om det mest var noen enkeltindivider som stod for det verste ble alt bare en ball jeg ikke klarte nøste i.
Alt som jeg før lot renne over hodet og inn ligger isteden utenfor hele meg og bare venter på sin tur. Følelsene når nye ting skjer kan bli møtt mer apatisk. Jeg rett og slett skjermer meg.

Joda har dager jeg både er på snap og andre steder. Tar en og annen telefon . Men aldri de som krever lenger samtaler. Jeg merker jeg har ikke mye å gi de som kommer nærmeste og her har jeg endelig lyttet. For angst for å måtte si ting eller ikke kunne si ting preger samtalene.
Skulle ikke tro det siden jeg er så åpen . Men det er der jeg ikke må bruke noe ekstra.

Jeg tenker på de skjeene. Hvor mange er det foran meg når jeg slår opp øynene. Er det noen? Eller må jeg skape nye selv i dag?

Mannen måtte ta imot en telefon her forrige dagen og det var da jeg for alvor merket at dette er blitt stress og usikkerhet . Føler meg ganske teit for å være helt ærlig, men den følelsen får bare ligge der, da dette ikke skal få lov å vedvare.

Jeg elsker fortsatt å skravle, kronisk munndiare… Bare den dere telefonen og at man vet man kan få ting som ikke er ålreit servert…

Nå skal det snu. Det har vi bestemt. Hvor lang tid dette tar vet vi ikke. Men vet vi med sikkert noe ???

-optimist med erfaring ❤️

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top