styrke

Blogg15.04.2023

Overgriper med fagbrev

Som barn og voksen utsatt for overgrep på flere måter så har jeg flere ganger måtte kjenne på hvorfor?
Hvorfor skjedde dette ?
Hvorfor satt jeg der alene med stemmen ingen hørte?

Jeg sier som psykologen min sa i forrige time: det er helt forjævlig!!
Og det er jo akkurat det dette er. Helt forjævlig at når man utsetter for noe så traumatiserende så er det de som ikke tar grep som er de største overgriperne.
Barnevernet, fosterhjem og psykologer . De som stod på sidelinjen, men egentlig burde vørt foran meg, som et skjold.

De tillot at dette skulle fortsette i årevis. Som avfeide alt med at det bare var i mitt hode. Jeg skulle behandles for å bli «frisk» så jeg ikke sa sånne ting lenger. Skammen og smerten ingen brydde seg om , men brukte heller tiden på å skjule og bortforklare.

Et menneske som skal hjelpe deg, ansatt av staten, nektet å tro meg. Utdannet og eneste jobben dem hadde var å være et BARNEVERN. Hvor var mitt vern??

Fostermor som ansatt av de med fagbrev, som valgte å skulle ta vare på deg, begynte å hjernevaske meg isteden. Ødela alle relasjoner til min egen familie. Jeg var den syke, fantasifulle og måtte få medisiner.

Mennesker med fagbrevet i baklomma og kaffekoppen i hånden. Mens dem ser på deg, men ser deg ikke. Du er bare 9 år. Ingen rettigheter eller stemme som skal taes hensyn til. Du er et barn. Et urolig og ødelagt barn med en vanskelig start. Er helt sikkert derfor sa dem.

Barnevern og fostermor som venner. Samtalene dem trodde jeg ikke hørte.
Ordene og skammen når fostermor ringte rundt og snakket med andre om det vanskelige barnet som laget problemer for familien. Jeg satt jo bare en vegg unna og hørte nesten hvert eneste ord.

Ingen brydde seg og jeg fant raskt ut at ingen kom til å bry seg heller, så jeg lærte meg å overleve. Erfaringen ga meg den troen at fagbrev eller utdannelse betyr ikke noe om du ikke er et menneske som lytter eller ser deg … som et menneske.

For meg er siste kampen nå. Så mange år etterpå. Men jeg er ikke lenger den på 9 uten stemme.
Hva du er utdannet som betyr ikke noe for meg. Hvem du viser meg du er derimot betyr alt. Dine ord og handlinger.

Uansett vil jeg alltid huske dem… mine største overgripere.. Med fagbrevet som våpen .. med tillatelse til å feile, dømme og ikke bry seg.

-løvetannbarnet❤️

2 kommentarer

Blogg11.04.2023

sårt som faen!

For litt over et år siden måtte jeg, igjen, ta et vanvittig vanskelig valg. Jeg måtte føle og overveie fornuft mot hjertet. Nok en gang mistet jeg noe som jeg elsket og dermed måtte la henne gå🥲

Glød valgte oss, meg, den dagen vi møtte henne. Nesen lyste og dermed navnet Glød. Hun er ei livlig liten jente med sterke meninger og så mye omsorg. I litt over 1 år hadde vi henne. Hun ble familiens lille baby. Turene, lekene og ødelagte fotballer… alt som hører med når man har en husky.

GJØR ET KUPP: Opptil 50 prosent på Birkenstock-sandaler

Jeg var veldig aktiv. Jeg hadde energi og tid. Var bare min mann og meg i et hus alene. På landet.
Så skjedde livet…

Først dødsfall ganger 2 i nær familie mens jeg plutselig ble fulltidsmmma igjen etter flere år uten barn boende hjemme. Deretter kjøpte vi barndomshjemmet til gubben , føre da barn nr 2 flyttet hjem. Skal sies at begge disse var over 18 år men å lære hverandre å kjenne og leve sammen er ikke bare bare etter så lang tid.

Dessverre ble mannen sykere, over på aap og mer og mer falt på meg. Jeg hadde plutselig gått fra å leie et lite hus med mann og en hund, til å ha 2 voksne barn, 335 kvadrat hus som skulle fikses og i tillegg flere operasjoner og syk mann. Jeg merket dette slet på. Følte jeg ble usikker og redd dette ville gå utover noen.

Å gå turer med min vakre Glød var viktig for meg, og 1 mil om dagen var normalt. Turer i hundeparken eller møter med naboens kjekke puddel neders i gata. Lek med pipeball og plage katten… Glød likte alle. Passet på alle.

Jeg så dette ikke ville gå i lengden. Jeg måtte ta en avgjørelse føre det gikk utover noen i det hele tatt. Jeg er bare et lite menneske med begrenset mulighet for å bruke energi. Skulle ha litt selv også.
Etter samtaler med gubben og mye tårer la vi ut annonse. Snakket med flere og vurderte.
Dette spiste meg opp.
Jeg så på hunden min med så mye sorg og skyldfølelse.
Jeg hadde vært der en gang før for mange mange år siden med mine egne barn. Føltes som jeg hadde mislykkes… igjen..

Men jeg visste også dette var eneste rette. Ikke minst for Glød og barna som alle skulle ha det dem fortjente.

Glød fikk et godt nytt hjem. Noen som var med henne hele tiden og gikk lange turer. Og katt som søster. Hun kom til en annen som trengte henne veldig også. Kontakten er holdt i etterkant og vi får bilder, videoer og til og med ha henne i en ferie.

Men savnet er der. Det er sykt sårt, selv om jeg vet hun får alt hun trenger.
Som hennes mamma gjorde jeg som den gangen før, og satte hennes behov foran egne følelser..
Uansett vil jeg alltid huske tiden, leken og alt hun ga oss. Hun lærte meg mye om meg selv og fikk meg ofte ut av de tunge stundene. ❤️

0 kommentarer

Blogg25.03.2023

En mat-oholiker!

TRIGGER PÅ MAT OG KROPP!!!

Endel av innleggene mine fremover vil nok handle om mat og kampen frem mot å bli fri fra denne selvskadingen. Jeg advarer alltid leserne om dette så er du selv syk eller har en dårlig dag så ikke les videre

To dager på og noen dager av. Føler meg egentlig som en periodedranker. Bare med mat og drikke. Det som smaker eller ikke smaker. Betyr ikke noe, for det er jo der.
Som en alkoholiker ikke klarer ha en øl i kjøleskapet klarer ikke jeg ha noe å spise liggende. Det er faktisk en ganske forferdelig følelse .

I dag er det lørdag og gutta spurte pent om lørdagsgodt. Da startet det. Alle unnskyldinger for hvorfor jeg ikke skulle ha noe selv og alle forklaringer på hvorfor jeg måtte og fortjente å ha en stor pose smågodt. For er jo helt vanlig med snop på en lørdag?

Vi lærer fra vi er små at da kom skåla med snop. Vi lærte å dele og var helt oppslukt i at ikke bror skulle få mer enn oss. Jeg var den som slukte alt . Ikke en smule igjen, mens min bror satt og brukte lang tid. Han ertet meg med sitt og mente jeg var teit.
Selvsagt var jeg teit, men jeg var bare et barn. Med allerede store problemer med alt spiselig.

Samme problemer er i dag. Og jeg kjente nå jeg allerede er kvalm og skamfull over svakheten i å stikke hånda ned i den posen med et forsvar om at er jo bare «litt».

Jeg hadde to dager nå uten smellene med «for mye». Uten kvalmen av full mage eller den skammen. Men jeg telte kaloriene og var så sykt stolt (teit igjen) over å ligge under det jeg skulle. Så da var der jo helt innafor å smelle på. Tenkte hodet mitt.
Men jeg vet jo det ikke er greit, sunt, bra eller noe som skal fungere på denne måten.

Hver helg for pokker!! Hver helg samme dritten med å ikke fikse eller motstå. For handler ikke om sukkeret, selv om det selvsagt er enda tøffere å stoppe med. Men denne Berg og dalbanen gjør meg bare forbanna. Hele resten av dagen og helgen må nå gå med på å snu tilbake.
Ikke rart man blir sliten av å gå rundt som dette.

Ufattelig glad jeg skal i terapi neste uke så vi kan jobbe mer med grunnen til at dette skjer. Jeg vil så gjerne finne den knappen noen trykket på for å sette dette igang.
Nei hjelpe meg selv med dette.

Godiset er forresten gjemt vekk av min mann.. Og tror jeg heretter må be gutta gå selv og handle inn sånt. Det er visst min største utfordring for å overdrive dette. Som skaper mest negative følelser men også mest ro mens jeg spiser det..

Ny dag i morgen.. heldigvis…

0 kommentarer

Blogg10.03.202310.03.2023

Er ikke syk.. aldri igjen..

Dialog og mestring. Er sykt passende navn. Samtaler og lære å mestre det som ikke er så greit akkurat nå.
Er faktisk bare 1 år siden jeg ble friskmeldt fra terapi. Den dagen var topp og jeg er fortsatt der at de tingene jeg har jobbet med er jeg «friskmeldt» fra.Å gå inn dørene her kunne lett føles som et nederlag men der er jeg ikke lenger.

Noen ganger så har man opplevd eller opplever noe som setter deg ut.Enten det er gammelt grums som rives opp eller noe nytt. Begge deler? Har ikke noe å si. Du fikset det bare ikke helt alene akkurat nå. Ingen skam det. Hvem kan vel fikse alt uten hjelp her og der?

Jeg fikk utdelt mer enn nok opp igjennom og en siste ting har blitt utsatt på veien mot full recovery. Og jeg fikk ikke helt velge nå selv da andre omstendigheter satte igang prosessen. Javel så søkte jeg meg inn igjen.
For jeg er ikke syk. Jeg er ikke ustabil eller ødelagt. Jeg har noe som må lappes litt. Sette i perspektiv så jeg kan leve resten av livet med det.

Jeg føler meg litt pumpa og sår etter timen. Å fortelle livshistorien på 70 minutter krever litt. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gjenfortalt disse tingene at dem nesten ikke føles som mine alltid.
Derfor lettere å bare få den biten unna så vi kunne komme til hvorfor jeg nok en gang tok grep. Søke hjelp. Få fred etterhvert.

Rått og intenst.

Husk å ikke gå alene med det du måtte ha inni deg.

2 kommentarer

Blogg06.02.2023

Hva holder dere på med nav!???

Med en temmelig syk man som lever sine dager nå med sterke og kroniske smerter,sliter med søvn og mat. Å sitte, ligge, gå eller stå… alt er preget av smerter.
Kroppen full av smertestillende uten at dette bedrer særlig men heller påfører ekstra bivirkninger blir dagene som et lite mareritt.

Mannen min er et råskinn. Han klager lite og bruker det lille han har hver dag på gutta og kona si. Er han på minus prøver han litt uansett. Jeg må ofte beordre han i ro. Så sammen står vi på. Men hva møter vi da???

Jo Leger som glemmer å innkalle. Telefoner som ikke besvares. Måneder uten saksbehandlere og milelange ventelister…Dette er bare toppen av kaka.
I høst var vi så mye inn og ut av sykehus og behandlinger at føltes som vi bodde nesten i bilen. Dagene har gått med til telefoner og purre på.

Hudpleiefavoritter: Slik tar du best vare på huden i sommer

Så har vi nav da. Der hvor man skal få hjelp og veiledning. De som bestemmer om du skal være på aap eller bli uføre. Og er det noe vi som har sittet i systemet vet så er det at å bli uføre er ikke bare bare.
Og når man ikke vil bli det men kroppen hindrer deg i å jobbe burde dette vært litt bedre bedre lagt opp i systemet.

Men hva driver nav med? Vi har noe som heter Hapro. Arbeidsutprøving med tilrettelagt i bedrifter og arbeidsplasser. Men nå fikk mannen beskjed at det Hapro ville gjøre var ikke bra nok!! Var ikke det nav hadde bestilt sa dem.
Neivel? Bestilte vel vurdering av arbeidsevne? Ja. Men ikke bra nok på Hapro men måtte ha en EKTE jobb. Dette gjentas i dag på telefon etter mannen klaget på melding til saksbehandler . Men pga ferie er en vikar med en hemmelig nedlatende Tone på plass. Og sier «vi jobber ikke sånn»
Så Hapro er de nav samarbeider med og skal høre på. Men er plutselig ikke bra nok.

Enden på visa er at mannen må mer eller mindre fikse jobb selv. På kontor!! Jobben hans siste årene var kontor. Med full utprøving av prosenter og med ergonomiske hjelpemidler på alle måter IKKE BRA NOK SIER NAV!!

Så hvor i verden er dette forståelig? Hva slags sløsing av ressurser og det å slite ut allerede syke mennesker driver nav med? Dette er ikke nytt men kommer vi ikke videre??

Vi bretter opp og fortsetter men fy søren vi er slitne nå. Mannen min har bedt om beskjeder og fremgang i snart 1 år uten at noen gjorde noe. Og nå er nesten ikke noe bra nok.

Slutt å gjør folk mer syke nav!!!

1 kommentar