Eneste stedet om dagen hvor tårene kan få fritt spillerom akkurat nå er når jeg sitter på do. Et sted ingen forstyrrer eller tror at jeg gjør sånt. Men for meg er dette ikke noe nytt. Jeg har grått bøtter og spann på mer toalett enn en med kroniske magesmerter..
Så lenge jeg kan huske når angsten stod på som verst brukte jeg det å gå på do som en redning fra de stedene jeg opplevde å få angst. Ville ikke noen skulle se eller høre.
Og nå er jeg litt der. For endel av mine tårer er ikke ment for andre. Men en måte å bare få ut alle følelsene uten å la det gå i sinne.
Den siste uka har ikke vært bare tårer men også endel som bare sa at jeg måtte gi meg selv pusterom og la ting komme.i et hus fullt av andre så ønsker jeg ikke akkurat nå å måtte forklare eller prate. Vil bare få gråte. Det føles sinnsykt godt.
Så da får heller dassen og jeg få et litt tett bånd igjen.
Det er ekstra godt å gå ut igjen noen kilo lettere og klar for å gripe fatt resten av dagen. Jeg er også veldig glad jeg tillater meg å ha en slik krykke. Mitt sted.
Å gråte foran andre bryr meg egentlig ikke men å gråte så mye som jeg trenger nå er mer for egen terapi.
Få det ut!!
Hvor gråter du dine skjulte tårer??
