psykisk helse

Blogg10.03.202310.03.2023

Er ikke syk.. aldri igjen..

Dialog og mestring. Er sykt passende navn. Samtaler og lære å mestre det som ikke er så greit akkurat nå.
Er faktisk bare 1 år siden jeg ble friskmeldt fra terapi. Den dagen var topp og jeg er fortsatt der at de tingene jeg har jobbet med er jeg «friskmeldt» fra.Å gå inn dørene her kunne lett føles som et nederlag men der er jeg ikke lenger.

Noen ganger så har man opplevd eller opplever noe som setter deg ut.Enten det er gammelt grums som rives opp eller noe nytt. Begge deler? Har ikke noe å si. Du fikset det bare ikke helt alene akkurat nå. Ingen skam det. Hvem kan vel fikse alt uten hjelp her og der?

Jeg fikk utdelt mer enn nok opp igjennom og en siste ting har blitt utsatt på veien mot full recovery. Og jeg fikk ikke helt velge nå selv da andre omstendigheter satte igang prosessen. Javel så søkte jeg meg inn igjen.
For jeg er ikke syk. Jeg er ikke ustabil eller ødelagt. Jeg har noe som må lappes litt. Sette i perspektiv så jeg kan leve resten av livet med det.

Jeg føler meg litt pumpa og sår etter timen. Å fortelle livshistorien på 70 minutter krever litt. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gjenfortalt disse tingene at dem nesten ikke føles som mine alltid.
Derfor lettere å bare få den biten unna så vi kunne komme til hvorfor jeg nok en gang tok grep. Søke hjelp. Få fred etterhvert.

Rått og intenst.

Husk å ikke gå alene med det du måtte ha inni deg.

2 kommentarer

Blogg08.02.2023

Hvorfor går vi i parterapi??

For 2 gang i vårt forhold går vi i parterapi og er vel en av de beste investeringene vi kunne gjort for oss som par.
Vi har hatt våre runder før. Vørt gjennom alt fra alkoholmisbruk til barnevernssaker og rettssaker.
Da vi etter å ha opplevd en tøff rettsak bestemte oss for å søke hjelp sammen fant vi ut hvor mye vi trengte et slikt sted.
Et sted hvor vi var hovedpersonene og kunne tømme ryggsekken .

Jeg har gått til psykolog siden jeg var 4 år. Hatt gode og dårlige behandlere. Men her må jeg si vi har fått mer enn vi forventet. Begge gangene har vi fått gode psykologer som virkelig kan faget sitt. Det handler ikke lm å finne feil men å finne måter å leve best mulig på.

Sjekk de ville sportskuppene du gjør på sommersalget

Så hvorfor går vi enda?
Forholdet vårt sliter ikke på noe alvorlig måte men vi ønsker å unngå å havne der. Vi blir utsatt for ganske tøffe utfordringer som hard sykdom, tap og plutselig fikk barn hjem etter noen år.
Man møter seg selv i døren. Man får følelser og bekymringer man ikke visste om. Livet snudd opp ned og man skal huske på å ta vare på sitt eget forhold oppi alt.

Være proaktiv !

Hvis man venter med å ta grep til det går galt er veien tilbake mye tøffere. Så når barn nr 2 kom hjem bestemte vi oss for at nå tok vi en runde til. Var ikke mye hjelp å få andre steder akkurat. Ble tilbudt veiledning på et kontor av noen ansatt av barnevernet men med så mye ødelagt tillit ville vi heller ha noen utenfor. Dette skulle handle om oss som par og foreldre. Ikke fortiden men fremtiden.

Så jeg vil helt klart råde alle par som får utfordringer kastet på seg til å vurdere noen timer. Litt råd og ikke minst høre at det man opplever er normalt . Med tenåringer og voksne gutter så hadde vi ikke peiling. Å få høre man nailer det gir mer styrke og ork til å stå i det som måtte dukke opp.

Var der i dag. En time for oss. For å tømme seg og snakke åpent kun som voksne. Man gråter og kan gå ut med mer verktøy og forståelse får både seg selv og sin bedre halvdel.

Terapi er for alle…

0 kommentarer

Blogg06.02.2023

Hva holder dere på med nav!???

Med en temmelig syk man som lever sine dager nå med sterke og kroniske smerter,sliter med søvn og mat. Å sitte, ligge, gå eller stå… alt er preget av smerter.
Kroppen full av smertestillende uten at dette bedrer særlig men heller påfører ekstra bivirkninger blir dagene som et lite mareritt.

Mannen min er et råskinn. Han klager lite og bruker det lille han har hver dag på gutta og kona si. Er han på minus prøver han litt uansett. Jeg må ofte beordre han i ro. Så sammen står vi på. Men hva møter vi da???

Jo Leger som glemmer å innkalle. Telefoner som ikke besvares. Måneder uten saksbehandlere og milelange ventelister…Dette er bare toppen av kaka.
I høst var vi så mye inn og ut av sykehus og behandlinger at føltes som vi bodde nesten i bilen. Dagene har gått med til telefoner og purre på.

Så har vi nav da. Der hvor man skal få hjelp og veiledning. De som bestemmer om du skal være på aap eller bli uføre. Og er det noe vi som har sittet i systemet vet så er det at å bli uføre er ikke bare bare.
Og når man ikke vil bli det men kroppen hindrer deg i å jobbe burde dette vært litt bedre bedre lagt opp i systemet.

Men hva driver nav med? Vi har noe som heter Hapro. Arbeidsutprøving med tilrettelagt i bedrifter og arbeidsplasser. Men nå fikk mannen beskjed at det Hapro ville gjøre var ikke bra nok!! Var ikke det nav hadde bestilt sa dem.
Neivel? Bestilte vel vurdering av arbeidsevne? Ja. Men ikke bra nok på Hapro men måtte ha en EKTE jobb. Dette gjentas i dag på telefon etter mannen klaget på melding til saksbehandler . Men pga ferie er en vikar med en hemmelig nedlatende Tone på plass. Og sier «vi jobber ikke sånn»
Så Hapro er de nav samarbeider med og skal høre på. Men er plutselig ikke bra nok.

Enden på visa er at mannen må mer eller mindre fikse jobb selv. På kontor!! Jobben hans siste årene var kontor. Med full utprøving av prosenter og med ergonomiske hjelpemidler på alle måter IKKE BRA NOK SIER NAV!!

Så hvor i verden er dette forståelig? Hva slags sløsing av ressurser og det å slite ut allerede syke mennesker driver nav med? Dette er ikke nytt men kommer vi ikke videre??

Vi bretter opp og fortsetter men fy søren vi er slitne nå. Mannen min har bedt om beskjeder og fremgang i snart 1 år uten at noen gjorde noe. Og nå er nesten ikke noe bra nok.

Slutt å gjør folk mer syke nav!!!

1 kommentar

Blogg03.02.2023

Hvorfor jeg måtte slutte å blogge

Å blogge handler for meg om å dele. Å få ut det du tenker og som faktisk skjer. Jeg er en ærlig og åpen person og dette gjenspeilet seg i innleggene.
Noen av dere vet fra før litt om min historie med barn som jeg plasserte hos familie da jeg selv ble syk. Den lange kampen for å bli frisk og få dem hjem. Om dårlige valg og ellers en turbulent tid preget av mange følelser.

Da jeg bodde på Malta i 2016-2018 startet jeg min første blogg. På engelsk. For første gang på lenge åpnet jeg opp mer rundt meg uten å føle meg dømt eller misforstått.
Dessverre da jeg flyttet tilbake til Norge og blogger på norsk ble de ærlige innleggene om angsten og følelsene som hendte meg brukt som bevis mot meg i en rettsak. Jeg tapte nesten alt pga åpenheten. Dømt utifra ordene som hjalp meg å bli bedre. Ingen spurte, bare fortalte meg jeg var jo syk. Det fortalte bloggen dem…

Dette har kneblet meg mye. Jeg har slettet 3 blogger men beholdte den engelske. Den betyr mye for meg og derfor håper jeg den skal inspirere meg tilbake dit jeg var. For det var meg på alle måter. Selv om jeg skrev om angst og tanker som var vonde betyr ikke det jeg var for syk til f eks å være mamma.
Når innleggene ble delt og printet ut som bevis på min psykiske helse følte jeg meg ordentlig kneblet. Mistet stemmen nok en gang.

Jeg merker jeg sliter nå faktisk. At å blogge er tøffere enn før. Hvorfor skal andre mennesker bruke dine ord mot deg? Åpenhet skal ikke shames men heies frem. Alle vet at å skrive er befriende og noe behandlere råder sine pasienter til.
Så nå jobber jeg hardt med å finne roen og tryggheten i å skrive. Ordene blir faktisk værende. Akkurat som dems ord ble.

I min blogg er jeg opptatt av personvern på mine nære. Spesielt gutta mine. Dem er straks alle voksne men dems historie og liv er dems eget.
Men jeg håper å kunne være åpen. Komme over de to tøffe rundene da jeg fjernet alle innleggene sist.

Alle gutta kom hjem. En etter en. Vi har måttet lære hverandre å kjenne på nytt. Følelser og glede. Litt skummelt og også sårt. Dette er noe av det som siste 2 årene har inneholdt.
Det som er siste biten nå er å leve uten det som ble gjort så mye hengende over meg.

Slutte å bli min egen verste fiende …

Takk til alle dere som leser og også deler egne opplevelser.

2 kommentarer

Blogg01.02.2023

Mobbere skriker ytringsfrihet !!

Ytringsfrihet skrikes ut når man sier stopp. Mobbing og hetsing er pokker ikke ytringsfrihet. Enkelte har virkelig ikke peiling på hva frihet skal være. Her i dette landet er vi såpass heldige at vi har frihet. Masse av det. Og enda så mener selvutnevnte bedrevitere at dems frihet burde brukes på å tråkke ned andre. Uansett hvem eller hva som blir utsatt for negative konsekvenser. Nei såpass får man tåle.

I en skikkelig generasjon av lettkrenkende snowflakes stiger også nettroll og karens frem som den største selvfølge. Dem kan si og mene hva dem vil om deg men nåde om du faktisk sparker tilbake og ber folk klappe igjen. Nei da er man ufin og oppførselen er dårlig og tåler ikke «kritikk».

Vi snakker om folk som uten fakta eller viten skriker ut egne meninger og synsinger. Ekkokammer og folk som tydeligvis kjeder seg. Hat og fordommer heies frem som «ja der tok du han skikkelig «.

Vi ser disse forumene som kvinneguiden, Jodel og nå Discord som misbrukes for et sted å samles rundt gossip. Og ikke glem kommentarfeltene i nettaviser og facebookinnlegg. Litt lett gossip om hvem som dater hvem er en ting men dem går så langt over grensen for hva noe menneske vil synes er greit om dem fikk det mot seg selv.

Så leser vi gang på gang om økning i sykemeldinger pga mobbing på jobb. Selvmord pga mobbing. I alle aldre!!

Hvor er konsekvenser ????
Når skal all type mobbing og hetsing som skjer slåes hardere ned på?
Som offentlig vlogger opplever jeg dette nesten daglig. Jeg har jobbet mye med netthets og sett mennesker ødelegges av de såkalte «kritikerne». Vi som ser dere tett på er ufattelig bekymret over så dårlige holdninger spesielt fra godt voksne som burde fått ny oppdragelse.
Når politet sier at de som hetses skal logge av mens mobberne får fritt spillerom gir vi feil signaler…
Samfunnet må sette en klar standard for at dette ikke er greit. Hjelper ikke med en samtale men mer synlige konsekvenser.
Å skade andre med viten og vilje er nemlig straffbart. Men få blir tatt tak i.

Jeg er forbanna. Et samfunn hvor man burde vite bedre. Alt annet får konsekvenser. Men her har vi et hull å fylle. Skape trygghet for alle.
Ikke misbruk friheten på å skade noen.
Shame on bullying!!!

2 kommentarer