Hvorfor jeg måtte slutte å blogge

Å blogge handler for meg om å dele. Å få ut det du tenker og som faktisk skjer. Jeg er en ærlig og åpen person og dette gjenspeilet seg i innleggene.
Noen av dere vet fra før litt om min historie med barn som jeg plasserte hos familie da jeg selv ble syk. Den lange kampen for å bli frisk og få dem hjem. Om dårlige valg og ellers en turbulent tid preget av mange følelser.

Da jeg bodde på Malta i 2016-2018 startet jeg min første blogg. På engelsk. For første gang på lenge åpnet jeg opp mer rundt meg uten å føle meg dømt eller misforstått.
Dessverre da jeg flyttet tilbake til Norge og blogger på norsk ble de ærlige innleggene om angsten og følelsene som hendte meg brukt som bevis mot meg i en rettsak. Jeg tapte nesten alt pga åpenheten. Dømt utifra ordene som hjalp meg å bli bedre. Ingen spurte, bare fortalte meg jeg var jo syk. Det fortalte bloggen dem…

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Dette har kneblet meg mye. Jeg har slettet 3 blogger men beholdte den engelske. Den betyr mye for meg og derfor håper jeg den skal inspirere meg tilbake dit jeg var. For det var meg på alle måter. Selv om jeg skrev om angst og tanker som var vonde betyr ikke det jeg var for syk til f eks å være mamma.
Når innleggene ble delt og printet ut som bevis på min psykiske helse følte jeg meg ordentlig kneblet. Mistet stemmen nok en gang.

Jeg merker jeg sliter nå faktisk. At å blogge er tøffere enn før. Hvorfor skal andre mennesker bruke dine ord mot deg? Åpenhet skal ikke shames men heies frem. Alle vet at å skrive er befriende og noe behandlere råder sine pasienter til.
Så nå jobber jeg hardt med å finne roen og tryggheten i å skrive. Ordene blir faktisk værende. Akkurat som dems ord ble.

I min blogg er jeg opptatt av personvern på mine nære. Spesielt gutta mine. Dem er straks alle voksne men dems historie og liv er dems eget.
Men jeg håper å kunne være åpen. Komme over de to tøffe rundene da jeg fjernet alle innleggene sist.

Alle gutta kom hjem. En etter en. Vi har måttet lære hverandre å kjenne på nytt. Følelser og glede. Litt skummelt og også sårt. Dette er noe av det som siste 2 årene har inneholdt.
Det som er siste biten nå er å leve uten det som ble gjort så mye hengende over meg.

Slutte å bli min egen verste fiende …

Takk til alle dere som leser og også deler egne opplevelser.