Alle biler burde ha et navn og selvsagt et jentenavn. Biler er som kvinnfolk og med det mener jeg egenrådige, må smøres og poleres riktig slik at hun oppfører seg fra sin beste side. Riktig drivstoff og behandles med respekt.
Sist vi bodde på Malta hadde vi en bil helt lik denne, dog i en annen farge. Bilen er en cabriolet og 06 modell. Maler som en katt og turbodiesel .
Da vi snakket om å gjøre alvor av å flytte tilbake hit sa jeg at jeg drømte om en ny Doris. Doris1 ga oss mye glede , vind i håret og romantiske kjøreturer blant eksos, travle maltesere og køer i 45 min av gangen😆 Nå snakker vi herlig hverdagsromantikk altså.
Men sjarmen dere.Taket ned og musikken som ville fått tenåringene til å si :cringe dro oss rundt denne vakre øya på leting etter de små tingene ingen av oss visste fantes her.
Flaks hadde vi da mannen satt på maltesiske Finn og fant henne. Der var Doris!!! Er det mulig tenkte vi. Billig, pen og bare ventet på oss. Så livet på Malta er mer som hverdagen generelt . Bare uten gjeld på noen som helst måte👏
På med shades, ned med taket og nyte at vi er her… endelig❤️
Fy søren å digg det er så sin egen mann tilbake i gamingstolen. Etter uker med mer smerter og venting så er han nå på bedringens vei. For dere som ikke har fulgt oss så lenge kan jeg fortelle kort her nå.
Anders har flere revmatiske sykdommer som litt etter litt ødelegger kroppen hans. Han har nå byttet hofte nr 2 , dette pga artrose og er kun 45 år gammel. Høyre hofte ble byttet i april i fjor etter 2 år med sprøyter , bilder, trening, fysio og fler runder på sykehus enn vi klarer å huske . Så når hofte nummer 2 viste samme problem gikk alt kjappere. Operasjon ble satt opp uten betenkeligheter.
Men etter han kom hjem følte han noe var annerledes. Han så ikke ut. Blå og lilla og gul nedover hele siden. Smerter i kne og nedover hele låret.
En natt våknet jeg av lyder og en mann som holdt seg fast i sengen i smerter. Han sa han kjente hoften skled ut. Akutten neste og etter 5 timer fant de ingenting akutt feil. Men ble to runder til på sykehus før de faktisk fant ut at hoften skled ut. De kunne selv vri den lett ut som ingenting. Operasjon ble da et faktum.. på nytt. Etter bare 6 uker. Protesen lå feil og hadde et hakk i seg. Ikke rart han hadde vondt.
Men nå vet dere. Nå er han hjemme, og etter kun 6 dager er han så bra han orker game igjen, han orker gå til butikken og han er våken!! Vekk med de sterke pillene og sove 12 ganger om dagen.
Å se han mer som seg selv er helt ufattelig for meg. Jeg hopper nesten av glede. I 3 år har jeg sett han forfalle i smerter og som en kasteball mellom leger og sykehus. Nå er han der hvor han kan leve litt igjen. Og jeg kan se min mann smile som før❤️
Dette gikk over all forventning altså. Aldri i livet trodde jeg ting kunne gå så raskt og. Vi har nemlig solgt huset og den 6 september er vi ikke lenger tilhørende denne vakre gata som har gitt oss mye å Bryne oss på.
Det har vært mange tøffe valg og endel ting jeg aldri ønsker oppleve igjen. Samtidig har det gitt oss ro , tid og ikke minst en sterkere familie på alle måter.
Da vi startet prosessen i januar, rett etter å ha fått vite vi mister nesten en hel inntekt , har det vært 5 lange måneder. Det å tømme, style og forberede et så stort hus krever litt. Samtidig har mannen hatt nok en hofteoperasjon som dessverre ikke var vellykket og krevde mye ro frem til ny operasjon.
Men tilbake til huset . Med hjelp fra familie og venner en hel helg, fikk vi fylt en container på 20 kubikk. I tillegg har vi hatt flere runder på dynga med spesialavfall og siste rest. Runde på runde med vask og sortering, og skal innrømme det kom en tåre eller ti på veien. Tilslutt var jeg så utslitt jeg måtte svelge stoltheten og betale noen for skikkelig vask før visning. Og det er fra meg som har jobbet med å vaske for andre. Men alt jeg orket var å sitte rett opp og ned og grine.
Vi kom i mål. Bildene ble tatt og huset lagt ut. Kjente det knøt seg i magen , da redselen for at ingen skulle komme på visning var stor.
Kort fortalt så gikk alt bra tilslutt. Visning ble holdt på vår 5 års bryllupsdag , og huset ble solgt 2 dager senere . Vi fikk ikke takst, men gikk heller ikke i minus og dermed kunne vi bare la luften gå ut av oss. Vi var ferdige med det verste. Vi kunne få en dato, en dag, et nytt mål og vite at vi i tillegg hadde råd til å etablere oss der vi måtte ønske… nemlig Malta. Skal skrive mer om dette senere, for nå handler alt om å få min nyopererte mann på bena igjen, tømme huset helt og håpe de siste 12 ukene i huset her ikke varer altfor lenge…
Minnene blir med oss. Vi fikk gjort det vi flyttet hit for å gjøre. Og vi er sammen❤️Nå venter nye eventyr.
I noen år nå har hverdagen dirret . Det ene har overlappet det andre og skapt en eneste stor ball å nøste opp. Og neida , er ikke at det har sluttet å skje ting men det har nå blitt så stille. Og da snakker jeg om at gutta flyttet hjemmefra, huset er tømt for det meste og verden rundt oss er så … annerledes…
Mer og mer faller på plass, men vi må ta avgjørelser uten å nøle. Er ikke tid til å fundere, overtenke eller prøve for mye. Er det noe vi har lært er at livet skjer mens man selv sitter og funderer.
Ene sønnen spurte om jeg synes det var stille her etter de flyttet. Selvsagt!!
Ingen som skal kjøres eller hentes. Ingen overfylte kurver med klesvask eller oppvaskmaskin hver dag. Det er stille… veldig stille… En ny hverdag som ennå ikke har rukket å synke inn helt midt oppi alt kaoset med hussalg .
Jeg tenker at når vi sitter der, med koffertene som representerer restene av det livet vi hadde for bare 4 mndr siden, så blir det en liten reaksjon eller fem. Banna bein. Men frem til da er det å fylle stillheten med alt som skal gjøres nå. Leve i nuet. Nyte tiden med gutta når de har tid og med øvrig familie og venner. En ny reise skal vi legge ut på, hva den bringer aner vi ikke. Skummelt, spennende og litt trist på samme tid.
Du herlige fredag å flaks man har. Med den forrige vannlekkasjen frisk i minne så kan man trygt si det kom både noen tårer og banneord om hverandre.
Men, som de drevne folka vi er på å løse det som kastet foran oss, har vi bare brettet opp ermene og fått dette løst så bra som man kan.
Forsikringen er på saken, snekker har vært her og tak revet sammen med lister og karmer. Kan love dere det var mye vann der.
Heldigvis ble hullet i taket raskt lokalisert og med litt flaks så dem det er null mugg og råte. Hva kostnaden blir på denne herligheten selv etter hva forsikringen dekker aner man jo ikke. Forrige gang solgte vi den ene bilen og må vi selge den siste får vi heller gjøre det. Når man sitter med 50% mindre inntekt og huset skal selges så selger man det man kan.
Vi snur det heller til noe positivt. Nå blir alt reparert, huset ser bedre ut og dette kom frem FØR visninger og huset var klargjort. Nei denne helgen ble ikke som forventet. Med to store vifter og avfukter høres det ut som man sitter på et fly. Og kaoset er et faktum . Men man velger jo. Enten sitte å sutre over dette eller få det til å funke. Lite man får gjort med en skade som er kommet over mange år.
Nei god helg dere. Nyt snøen som bestemte seg for å komme tilbake 🙃
Noen ganger så føler jeg at jeg sitter utenfor og ser på mitt eget liv. Litt som i slow Motion og så leter jeg febrilsk etter fast forward knappen .
Hvor mye klarer jeg håndtere på en gang?
Ikke engang jeg vet det svaret. Og for å være helt ærlig så strekkes den strikken lenger og lenger for hver runde jeg går i ringen. Så nå er jeg , eller vi er der, hvor autopiloten må settes på for å håndtere de neste månedene.
Vi snakker 2 operasjoner på mannen, som legger mye over på meg igjen. Det er verdt det , da jeg vet hans helse og livskvalitet vil bli bedre. Så kommer dps med traumebehandling , klargjøring av hus og de voksne barna som skal videre på sin måte. Følelsene som kommer med å miste så mye, ikke minst hva man må lære seg å leve på nytt med , kan få hvem som helst litt ned i kne. Jeg trives ikke med nesa i grusen. Jeg trives med å ha litt kontroll, noe som er egentlig tåpelig da jeg har hatt veldig lite kontroll på ting i mitt liv.
Nå må jeg velge smart. Velge riktig. Velge det som gir alle involverte det beste resultatet utifra situasjonen. For jeg lever etter at man alltid har et valg. Joda, noen ganger mellom svart eller demper sort, men fortsatt et valg.
Som mamma må jeg gi slipp på mine voksne barn som skal leve livet på sin måte. Dette samtidig som jeg er pårørende til en syk mann, og jeg skal bearbeide egen barndom, kjempe med spiseforstyrrelse og gi slipp på det vonde.
Alt handler om å bevege seg fremover. Komme seg opp og ut på andre siden med mest mulig i behold. Å stå i det koster. Men å stå i det betyr at man bearbeider og kan få ha litt kontrollen også. Vi fikk ikke velge når ting måtte gjøres, men nå velger vi hvordan det skal utføres, og hvordan vi ønsker at det skal se ut etterpå. Alikevel , jeg vet det ikke finnes snarveier, quick fix eller en kontroll som spoler fort over det som er vanskelig . Men en kan jo drømme litt, få en pause fra virkeligheten . ??
mer av vårt liv finner du på Snapchat : betinamarlen ❤️
Jeg er snart 45 år, hatt mer terapi enn jeg kan oppsummere og flere behandlere enn noen burde hatt.
Nå føler jeg at dette blir siste runden. Er all inn og her skal jeg komme ut på andre siden med traumene kun som et minne om noe som skjedde en gang.
Jeg har fått vekk så mye annet. Har verktøy som ville fått en mekaniker til å bli sjalu. Og jeg trenger dem alle. Er de som hjelper meg når kroppen responderer på noe hodet har lagret. Men som jeg egentlig ikke vil huske, føle eller oppleve noe mer.
På disse årene har vi stått sammen gjennom enorme påkjenninger med alt fra miste helse, jobb og enorme utgifter som ikke var beregnet. Men vi klarte oss . Vi gjorde de grepene som måtte til, for dette håpet vi skulle bedre seg.
Slik skulle det altså ikke bli. Og noen ganger må man stoppe før det går for langt. Så når mannen får en uføretrygd som ikke holder , og min inntekt går ned så blir det ikke nok. Man kan ikke leve på luftsuppe og venteboller i tilfelle ny vannlekkasje eller at vaskemaskinen ryker.
Jeg vet godt vi ikke er alene om å sitte med økonomiske bekymringer. Men etter å ha fått hjelp fra husbank og reddet hus, hverdag og så litt lys i enden, så er det en lav uføretrygd som skal sette stopper.
Vi har ikke mer energi, penger eller psyke til dette. Vi må bevare forholdet og resten av helsen så langt det går. Men det er trist som faen!! Vi er sinte og veldig lei oss. Man føler seg så ufattelig mislykket og lurer på når det skal ta slutt??
Vel, kaster oss rundt og begynt prosessen . Selge i dag er ikke lett. Vi må forberede oss på en lav salgssum eller at det tar tid. Samfunnet er ikke bygd opp for oss som mister helse og inntekt. Man skal leve på halvparten av det man hadde og i tillegg miste det sosiale og følelsen av å være en del av samfunnet.
Heldigvis har vi ikke små barn. Vi har klart å spare litt føre alt kræsjet så vi kan fikse småting føre et salg. Vi kaster oss rundt og legger om livet … igjen… Og kjemper på… igjen…
Der det er hjerterom er det husrom. Et hjem er der familien er og er det vi prøver tenke på i hele denne prosessen.
Hvorfor tror enkelte at dem har KRAV på å vite alt. Og da mener jeg alt!! Helt seriøst så går dem nesten av hengslene om dem ikke får hver minste lille detalj om det dem selv tror dem MÅ ,SKAL og BURDE vite.
La oss ta et eksempel her:
Jeg deler mye av hverdagen min bortsett fra ungene,selv om de er voksne, og noen ganger så velger jeg hva som føles som privat eller for mye for meg å si noe om. Andre ganger mener jeg rett og slett at det ikke er relevant informasjon på det daværende tispunkt.
Og hva skjer da? Jo det spekuleres og diskuteres i det vide og det breie . Til og med Trump ville vært stolt av konspirasjonene som kommer frem. For hva da? Hvorfor er dette så viktig?
Så miss Nozy, hvis jeg ville du skulle vite , så hadde jeg vel sagt det? Og er du så sinnsykt utålmodig : spør meg!! Ja MEG… og ikke fremmede uten navn eller relasjon til hverken deg selv eller saken😂
Pust, vent , og om informasjonen er ment for deg så kommer den. Jeg vet mange hater og føler det blir sagt A og ikke B alltid. Men det blir jo forventet hele forbanna alfabetet med en gang. …..
Så da fikk jeg det av mine skuldre. Jeg tåler mye og ler godt av mange dårlige «sannheter» som lages fordi det passer folk bedre enn det som egentlig stemmer . For når man først sier det dem lengter etter å høre , så tror dem jo ikke på det heller😂
Da var vi her igjen da. Nytt år med de samme mulighetene som i fjor. Personlig så er jeg sinnsykt glad for at jula er kasta hardt og brutalt ut og hverdagen kan melde seg.Jeg føler meg nemlig rett og slett fyllesyk.
Aner ikke om fler kjenner den følelsen, men hodepine, kvalme og svimmelhet preger ofte de første dagene etter en høytid. Stresset som følger med er der enten man vil eller ei, og jeg er såpass gammel blitt at jeg tåler rett og slett ikke et slikt race.
Vi feiret nyttår på hotell , som vi har gjort de siste 3 årene. Mest fordi vi er de kule foreldrene som lar gutta ha nyttårsfest i huset med sine venner, men også fordi det er utrolig deilig å gjemme seg litt fra all feiring.
Men når da hverdagen er her så sitter vi nå her. Ser på hverandre mens vi lurer på hva som skjedde. Er vi virkelig der at hverdag og fri ikke lenger har et skille? Betyr alle fridager at vi ender opp med en fyllesyke kun preget av stress som ikke er vårt? Og hvordan blir man «nyktre» fra disse fyllekulene?
Skal si ifra om vi finner svaret. Akkurat nå er det på med utebuksa, finne frem dem store snøskuffe og trodde rævva kropp. Snøen flytter seg ikke selv. Og hørt at å svette hjelper mot fyllesyke 🤪
Ha et godt nytt år alle sammen. Ta med deg kun det hyggelige videre og legg resten igjen. Og ikke minst vær ålreit mot andre. Selv de du ikke kjenner. Hender dem også trenger litt hjelp❤️
