Når huset må selges

Det er trist. Så jævlig trist.

Nesten 2.5 år er gått siden vi tok over huset. Mannen sitt barndomshjem og der hvor hele vår reise som kjærester og senere ektepar startet.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

På disse årene har vi stått sammen gjennom enorme påkjenninger med alt fra miste helse, jobb og enorme utgifter som ikke var beregnet. Men vi klarte oss . Vi gjorde de grepene som måtte til, for dette håpet vi skulle bedre seg.

Slik skulle det altså ikke bli. Og noen ganger må man stoppe før det går for langt. Så når mannen får en uføretrygd som ikke holder , og min inntekt går ned så blir det ikke nok. Man kan ikke leve på luftsuppe og venteboller i tilfelle ny vannlekkasje eller at vaskemaskinen ryker.

Jeg vet godt vi ikke er alene om å sitte med økonomiske bekymringer. Men etter å ha fått hjelp fra husbank og reddet hus, hverdag og så litt lys i enden, så er det en lav uføretrygd som skal sette stopper.

Vi har ikke mer energi, penger eller psyke til dette. Vi må bevare forholdet og resten av helsen så langt det går. Men det er trist som faen!! Vi er sinte og veldig lei oss. Man føler seg så ufattelig mislykket og lurer på når det skal ta slutt??

Vel, kaster oss rundt og begynt prosessen . Selge i dag er ikke lett. Vi må forberede oss på en lav salgssum eller at det tar tid. Samfunnet er ikke bygd opp for oss som mister helse og inntekt. Man skal leve på halvparten av det man hadde og i tillegg miste det sosiale og følelsen av å være en del av samfunnet.

Heldigvis har vi ikke små barn. Vi har klart å spare litt føre alt kræsjet så vi kan fikse småting føre et salg. Vi kaster oss rundt og legger om livet … igjen… Og kjemper på… igjen… 

Der det er hjerterom er det husrom. Et hjem er der familien er og er det vi prøver tenke på i hele denne prosessen.