Dette gikk over all forventning altså. Aldri i livet trodde jeg ting kunne gå så raskt og. Vi har nemlig solgt huset og den 6 september er vi ikke lenger tilhørende denne vakre gata som har gitt oss mye å Bryne oss på.
Det har vært mange tøffe valg og endel ting jeg aldri ønsker oppleve igjen. Samtidig har det gitt oss ro , tid og ikke minst en sterkere familie på alle måter.
Da vi startet prosessen i januar, rett etter å ha fått vite vi mister nesten en hel inntekt , har det vært 5 lange måneder. Det å tømme, style og forberede et så stort hus krever litt. Samtidig har mannen hatt nok en hofteoperasjon som dessverre ikke var vellykket og krevde mye ro frem til ny operasjon.
Men tilbake til huset . Med hjelp fra familie og venner en hel helg, fikk vi fylt en container på 20 kubikk. I tillegg har vi hatt flere runder på dynga med spesialavfall og siste rest. Runde på runde med vask og sortering, og skal innrømme det kom en tåre eller ti på veien. Tilslutt var jeg så utslitt jeg måtte svelge stoltheten og betale noen for skikkelig vask før visning. Og det er fra meg som har jobbet med å vaske for andre. Men alt jeg orket var å sitte rett opp og ned og grine.
Vi kom i mål. Bildene ble tatt og huset lagt ut. Kjente det knøt seg i magen , da redselen for at ingen skulle komme på visning var stor.
Kort fortalt så gikk alt bra tilslutt. Visning ble holdt på vår 5 års bryllupsdag , og huset ble solgt 2 dager senere . Vi fikk ikke takst, men gikk heller ikke i minus og dermed kunne vi bare la luften gå ut av oss. Vi var ferdige med det verste. Vi kunne få en dato, en dag, et nytt mål og vite at vi i tillegg hadde råd til å etablere oss der vi måtte ønske… nemlig Malta. Skal skrive mer om dette senere, for nå handler alt om å få min nyopererte mann på bena igjen, tømme huset helt og håpe de siste 12 ukene i huset her ikke varer altfor lenge…
Minnene blir med oss. Vi fikk gjort det vi flyttet hit for å gjøre. Og vi er sammen❤️Nå venter nye eventyr.
I noen år nå har hverdagen dirret . Det ene har overlappet det andre og skapt en eneste stor ball å nøste opp. Og neida , er ikke at det har sluttet å skje ting men det har nå blitt så stille. Og da snakker jeg om at gutta flyttet hjemmefra, huset er tømt for det meste og verden rundt oss er så … annerledes…
Mer og mer faller på plass, men vi må ta avgjørelser uten å nøle. Er ikke tid til å fundere, overtenke eller prøve for mye. Er det noe vi har lært er at livet skjer mens man selv sitter og funderer.
Ene sønnen spurte om jeg synes det var stille her etter de flyttet. Selvsagt!!
Ingen som skal kjøres eller hentes. Ingen overfylte kurver med klesvask eller oppvaskmaskin hver dag. Det er stille… veldig stille… En ny hverdag som ennå ikke har rukket å synke inn helt midt oppi alt kaoset med hussalg .
Jeg tenker at når vi sitter der, med koffertene som representerer restene av det livet vi hadde for bare 4 mndr siden, så blir det en liten reaksjon eller fem. Banna bein. Men frem til da er det å fylle stillheten med alt som skal gjøres nå. Leve i nuet. Nyte tiden med gutta når de har tid og med øvrig familie og venner. En ny reise skal vi legge ut på, hva den bringer aner vi ikke. Skummelt, spennende og litt trist på samme tid.
Endelig sier han med det største gliset, mens han fyrer opp vår tøffe Weber grill en konge verdig (ihvertfall ifølge gubben). Grillen er en 2021 modell kulegrill i størrelse altfor liten men den funker.
Dessverre så ble grillingen en smule forsinket da grillbriketter , kjøpt på søndagsbutikk, var lite futt i og halvparten av kjøttet endte i panna.
Men mat ble det da. A mor disket opp med potetsalat og mexican fiesta ved siden av og det fikk holde. Men både mann og barn var happy og det synes med små struttende mager på sofaen etterpå.
Påsken var herved avsluttet på en perfekt måte etter rensing av takrenner, null 1 april spøker eller annet tull som stort sett pleier skje med oss. Det er vår folkens🌸
Du herlige fredag å flaks man har. Med den forrige vannlekkasjen frisk i minne så kan man trygt si det kom både noen tårer og banneord om hverandre.
Men, som de drevne folka vi er på å løse det som kastet foran oss, har vi bare brettet opp ermene og fått dette løst så bra som man kan.
Forsikringen er på saken, snekker har vært her og tak revet sammen med lister og karmer. Kan love dere det var mye vann der.
Heldigvis ble hullet i taket raskt lokalisert og med litt flaks så dem det er null mugg og råte. Hva kostnaden blir på denne herligheten selv etter hva forsikringen dekker aner man jo ikke. Forrige gang solgte vi den ene bilen og må vi selge den siste får vi heller gjøre det. Når man sitter med 50% mindre inntekt og huset skal selges så selger man det man kan.
Vi snur det heller til noe positivt. Nå blir alt reparert, huset ser bedre ut og dette kom frem FØR visninger og huset var klargjort. Nei denne helgen ble ikke som forventet. Med to store vifter og avfukter høres det ut som man sitter på et fly. Og kaoset er et faktum . Men man velger jo. Enten sitte å sutre over dette eller få det til å funke. Lite man får gjort med en skade som er kommet over mange år.
Nei god helg dere. Nyt snøen som bestemte seg for å komme tilbake 🙃
Noen ganger så føler jeg at jeg sitter utenfor og ser på mitt eget liv. Litt som i slow Motion og så leter jeg febrilsk etter fast forward knappen .
Hvor mye klarer jeg håndtere på en gang?
Ikke engang jeg vet det svaret. Og for å være helt ærlig så strekkes den strikken lenger og lenger for hver runde jeg går i ringen. Så nå er jeg , eller vi er der, hvor autopiloten må settes på for å håndtere de neste månedene.
Vi snakker 2 operasjoner på mannen, som legger mye over på meg igjen. Det er verdt det , da jeg vet hans helse og livskvalitet vil bli bedre. Så kommer dps med traumebehandling , klargjøring av hus og de voksne barna som skal videre på sin måte. Følelsene som kommer med å miste så mye, ikke minst hva man må lære seg å leve på nytt med , kan få hvem som helst litt ned i kne. Jeg trives ikke med nesa i grusen. Jeg trives med å ha litt kontroll, noe som er egentlig tåpelig da jeg har hatt veldig lite kontroll på ting i mitt liv.
Nå må jeg velge smart. Velge riktig. Velge det som gir alle involverte det beste resultatet utifra situasjonen. For jeg lever etter at man alltid har et valg. Joda, noen ganger mellom svart eller demper sort, men fortsatt et valg.
Som mamma må jeg gi slipp på mine voksne barn som skal leve livet på sin måte. Dette samtidig som jeg er pårørende til en syk mann, og jeg skal bearbeide egen barndom, kjempe med spiseforstyrrelse og gi slipp på det vonde.
Alt handler om å bevege seg fremover. Komme seg opp og ut på andre siden med mest mulig i behold. Å stå i det koster. Men å stå i det betyr at man bearbeider og kan få ha litt kontrollen også. Vi fikk ikke velge når ting måtte gjøres, men nå velger vi hvordan det skal utføres, og hvordan vi ønsker at det skal se ut etterpå. Alikevel , jeg vet det ikke finnes snarveier, quick fix eller en kontroll som spoler fort over det som er vanskelig . Men en kan jo drømme litt, få en pause fra virkeligheten . ??
mer av vårt liv finner du på Snapchat : betinamarlen ❤️
På disse årene har vi stått sammen gjennom enorme påkjenninger med alt fra miste helse, jobb og enorme utgifter som ikke var beregnet. Men vi klarte oss . Vi gjorde de grepene som måtte til, for dette håpet vi skulle bedre seg.
Slik skulle det altså ikke bli. Og noen ganger må man stoppe før det går for langt. Så når mannen får en uføretrygd som ikke holder , og min inntekt går ned så blir det ikke nok. Man kan ikke leve på luftsuppe og venteboller i tilfelle ny vannlekkasje eller at vaskemaskinen ryker.
Jeg vet godt vi ikke er alene om å sitte med økonomiske bekymringer. Men etter å ha fått hjelp fra husbank og reddet hus, hverdag og så litt lys i enden, så er det en lav uføretrygd som skal sette stopper.
Vi har ikke mer energi, penger eller psyke til dette. Vi må bevare forholdet og resten av helsen så langt det går. Men det er trist som faen!! Vi er sinte og veldig lei oss. Man føler seg så ufattelig mislykket og lurer på når det skal ta slutt??
Vel, kaster oss rundt og begynt prosessen . Selge i dag er ikke lett. Vi må forberede oss på en lav salgssum eller at det tar tid. Samfunnet er ikke bygd opp for oss som mister helse og inntekt. Man skal leve på halvparten av det man hadde og i tillegg miste det sosiale og følelsen av å være en del av samfunnet.
Heldigvis har vi ikke små barn. Vi har klart å spare litt føre alt kræsjet så vi kan fikse småting føre et salg. Vi kaster oss rundt og legger om livet … igjen… Og kjemper på… igjen…
Der det er hjerterom er det husrom. Et hjem er der familien er og er det vi prøver tenke på i hele denne prosessen.
Mandagen kom og jeg skulle ønske jeg kunne si det ikke synes helgen har vært lang… Neida huset er hverken møkkete eller flyter over med rot,men etter min standard så er dette ikke godt nok. Jeg sa på snappen for litt siden at jeg er stolt over alt jeg får til ifht situasjonen , og jeg hviler som legene ba meg om. Men nå kjenner jeg at det føles urettferdig at jeg ikke kan ha energien eller muligheten til å gjøre det som er den beste terapien : vaske !!
Dagen i dag ble brukt til handling, serie, middag og så mer serie. Og litt pleie av syke folk imellom der.
Jeg vet og velger at dette er forbigående så et sted stopper dette tullet med å hvile mer enn jeg vil gjøre som pensjonist på gamlehjemmet.
Som mamma og kone forventer jeg nok en høyere standard fordi jeg vet jeg egentlig kan. I teorien … i praksis så ligger jo ikke ting lenger tilrette for dette tempoet og hardkjøret jeg alltid har hatt. Ihvertfall ikke for øyeblikket .
For jeg savner å ligge på kne å skrubbe gulvene , pusse vinduene hver uke eller organisere klesskap og skuffer. Den delen av meg er der, bare i hodet. Den roen og gleden denne delen av meg pleide å gi koster nå mer energi og gir mer smerter, så hva gjør man da?
Var så heldig jeg fikk frozen shoulder for 2 år siden, noe som enda merkes på enkelte gjøremål. Da skulder nr 2 nå har fått slimpsebetennelse (venter på helt sikker diagnose med MR neste måned) så ble vaskingen enda mer vondt å utføre. Jeg gjør det skikkelig enkelt for meg selv😂
Jeg føler seriøst jeg snart ikke duger til noe særlig. Kan ikke kalle meg husmor tenkte jeg her om dagen. Isåfall en som strøk på husmorskolen🫣 Joda jeg vet hva og hvordan men der stopper mye. Tenk å savne noe så lite sosialt som å skrubbe noe?
Vel, jeg både vasker og rydder. Det tar bare sinnsykt mye lenger tid. Må hvile oftere. Man lærer seg å gjøre ting enda smartere, ikke hardere. Er hverken 20 eller har en kropp som gir meg samme mulighetene som før. Jo fortere jeg aksepterer dette, jo lettere for meg selv.
Men… jeg føler for å sutre litt til. Over vaskefilla som ikke lenger er min terapi så jeg må finne noe nytt..
– #pent brukt 79 modell med slitne reservedeler søker ny hobby🤞
Ikke alle mennesker som smiler til deg er din venn. Hørt det før? Erfaringsmessig så er det faktisk slik at de som snakker ned andre eller dems liv ikke har alt på stell de heller… På seg selv kjenner man andre? Når det er sagt så tenker jeg vi burde snakke om en ting, nemlig de som lager underholdning eller ler når noen andre opplever sorg, smerte eller en vanskelig livssituasjon . Det skjer nemlig oftere og mer åpenlyst enn mange skulle tro. Å bli ledd av om du ikke får til ting starter allerede i sandkassa. Der kommer som oftest voksne inn og redigerer barns oppførsel. Viser dem hvordan vi er snille og heller hjelper hverandre. Vi spør ofte barnet som ler : «Hvordan ville du følt om det var deg de andre lo av??»
Så hvorfor skal da voksne le eller snakke ufint om andre mennesker som ikke får til noe , selv etter de kanskje har forsøkt alt. ? Hvem skal si ifra og stoppe dette?
Alle kan havne i ulykka. Om det er å miste jobben, hjemmet sitt eller bli dumpa. Eller kanskje man våget å gjøre noe nytt men fikk det ikke til. Så da sitter man der og prøver å løse problemet. Noen må be om hjelp. Av samfunnet eller venner og familie. Og heldigvis finnes det mange som kaster seg rundt for å hjelpe.
Hvem av dem er du?
Er du den som føler deg så svak selv du må le av andre som sliter? Eller er du den som ville gitt siste skjorta du hadde om noen andre frøs?? Finnes en mellomting her selvsagt, men poenget tror jeg kommer frem.
Å hjelpe betyr ikke alltid penger eller materialistiske ting. Det kan være et støttende ord, en klem eller spørre om du kan gjøre noe for den/de det gjelder. Ditt bidrag kan snu hele situasjonen ..
Andre veien så skaper man skam og enda dårligere følelse i en allerede sår situasjon. Man kan være den som tar siste håpet til barnet, kollegaen eller din egen partner og venn. Selv ukjente kan du ødelegge mye for ved å flire, leke bedrevitende eller lage underholdning for deg selv og andre på andres bekostning.
I en verden hvor vi ser den ene store tragedien etter den andre skjer , trenger vi da gjøre mer skade? Hovmod og overlegenhet skaper sjelden god karma eller hjelper noen. Sjelden det hjelper din egen hverdag heller.
Skap smil hos andre, ikke tråkk på noen som ikke har mulighet å stå rett opp der og da. En dag kan det være deg selv som trenger den hjelpen, klemmen eller skjorta…
Meldinger, brev, mas og informasjon jeg aldri trengte. Det dukket opp fra nye kontoer og jeg skjønte jeg ikke ville slippe unna så lett..
Kort sagt : jeg bodde i et hjem i 13 år jeg måtte rømme fra. Jeg har slitt og sliter enda med traumene etter tiden og tilslutt fikk jeg ikke fred på annen måte enn å endre hele navnet mitt offisielt. Betina ble til Tina og etternavnet ble endret og mikset med mannen sitt da vi giftet oss i 2019. Dette føltes som eneste riktige på en altfor lang tid hvor reaksjonene var heftige hver gang dem klarte å kontakte meg eller noen nær meg.
Tiden gikk litt og jeg begynte å få roen. Dessverre så var ikke alt av mine ting med mitt gamle navn fjernet fra nettet og jeg ble funnet. Både av de som jeg ikke ønsket kontakt fra , og i tillegg av noen på anonyme forum. Sistnevnte valgte å spre dette videre uten tanke for hvordan dette kan påvirke et menneske. Bursdager ble et helvete og jeg turte ikke åpne nesten om det kom forespørsler på Messenger eller meldinger.. Dette er mennesker som allerede har fått kontakt og besøksforbud mot min bror. Jeg prøvde på det samme men ble avslått. Noe som gjorde alt mye vanskeligere.
Så hva nå??
Jeg hadde valget om å legge alt på is, slette alle mine sosiale medier eller ta tilbake navnet mitt og meg selv. Jeg valgte det siste. Tok et offentlig oppgjør og fortalte mitt fødenavn . Det var sårt og ikke så kult når man ikke får velge selv når man skal gjøre dette.
Samtidig ble tidligere omsorgspersoner stilt til veggs av meg. Igjen.. Hvor jeg skrev ganske hardt og klart hva som ville skje om jeg nå ikke ble en dem ikke lenger kjente. Ingen kontakt på noen som helst måte.Alt dem satt på av bilder eller ting som har noen tilknytning til meg skulle sendes et sted jeg valgte og deretter forsvinne helt ut av mitt liv. Og min familie sitt liv.. Jeg var lei av å være redd og usikker.
Siden denne uken alt skjedde har jeg hatt en pågående kamp med meg selv. Alt for å komme dit jeg ville. Å kunne endre tilbake og eie navn og livet fullt ut.
I dag gjorde jeg det!!
Skummelt som fy, og jeg merker at stolthet og nervøsitet går litt om hverandre. Så derfor endrer jeg det først på mine sosiale medier og skal bruke litt tid føre det blir gjort juridisk.
Ting gjøres på mine premisser og ingen.. ingen skal noensinne skremme meg fra den jeg er , eller fra å leve med hodet hevet.
I mange år har åpenheten rundt mine psykiske utfordringer skapt uønskede konsekvenser. Og da snakker jeg ikke om en liten kommentar her og der, men til det punktet hvor jeg faktisk har blitt vurdert som menneske og person hovedsakelig pga mine psykiske handikapp. Jeg ble fratatt ansvar og satt nedover på stigen over funksjonsevne som ikke passet inn i hvordan ting faktisk var. Føltes som dem hadde en mal bare hvor dem puttet alle med en diagnose og sa «slik er du»!! Ingen spurte eller brukte tid på å bli kjent med meg.
I det siste har jeg tenkt mye på hvorfor dette skjer, og hvor usikker og liten dette har gjorde meg i alle år.Mine begrensinger ble bare flere mens de samme fordommene og vurderingene forble det samme. Hvorfor var dette en ok måte å behandle meg eller andre med f eks angst, traumer osv?
I arbeidslivet legges det opp til mer å tilrettelegging for at flere skal kunne jobbe med det de har. De fysiske utfordringene er de som raskest får hjelpemidler fra både nav og en arbeidsplass. Det kan søkes om midler til stoler, bord og annet etter behov. Men hva med de med angst eller annet? Hvor er tilrettelagt arbeid for de som trenger en pause flere ganger om dagen. Med fatigue eller leddsmerter.?? Det som ikke synes utenpå??
Vet at noen steder kan man være heldig å ha en sjef som gjør dette for sine ansatte. Mens vanligvis forventes jo av en arbeidstaker som ser frisk ut at dem skal jobbe på som alle andre.
Jeg har hatt mange jobber i mitt liv og flere typer arbeid. Alt fra kontorjobb til tollager på flyplass. Jeg var heldig med både kolleger og sjef på de fleste plassene, men de gangene psyken slet møtte jeg ingen forståelse eller form for tilretteleggelse så jeg kunne fortsette i jobben i de tøffe periodene. Dem trengte nemlig 100% hele veien.
Dette var føre jeg fikk mine utredninger og lærte egne begrensinger , så jeg kjørte på til det ikke var mer. Jeg elsker å jobbe , men både psyken og kroppen har i mange runder jobbet imot meg. Derfor synes jeg det er trist å ha erfart hvor mye raskere dem legger tilrette for et fysisk problem kontra et psykisk.
Burde vi skolerer ledere i å håndtere mennesker som har psykiske handikapp??
For i dagens samfunn kan du ikke kaste en stein uten å treffe noen som har noe dem sliter med. Og hverdagen kan snu for alle av oss. Både fysisk og psykisk. Jeg tror flere kunne stått i arbeid med mer rom for tilrettelegging og tettere samarbeid med leger og psykologer. Er jo bevist arbeid og sysselsetting bedrer helsen på flere måter.
Istedenfor føler mange seg enda mer utenfor. Er ikke lett å søke jobb fra før, da konkurransen er stor. Sliter man mye med angst eller annet psykisk er det endel jobber som føles ekstra vanskelig å kunne håndtere.
Vet vi går fremover men nav og de som skal hjelpe starter ofte i feil ende. Restarbeidsevne er ikke det folk tror alltid. Og jeg føler at med mer krav og skolering av de som skal skape arbeidsplasser ville det vært mange fler som kunne fått brukt sine evner om dem fikk rom for å puste også.
Psykiske utfordringer betyr ikke at du ikke kan!! Men vi må gi folk tid. Ikke sykemelde og sende dem hjem alene , nok en gang så dem kan føle seg enda mer ubrukelige….
