Jeg sliter med ordene om dagen. Virkelig. De er der men kommer sjelden ut, og om dem gjør er dem ikke mye filtrerte.
Så noen ganger sier bildene mer enn man kan forklare. Slik som bildet her.
Bare lyset, vannet og to mennesker uten tanke for noe.
Noen sekunder, minutter eller timer uten må eller skal. Bare være, eksistere mens man rekker å komme på overflaten etter luft.
De stundene man husker, men samtidig så lett glemmer oppi en hverdag man helst vil få lagt bak seg.
Jeg ønsker meg dette nå. En dag uten!!
Uten tankekjør eller presset om å prestere på en måte som kan virke umenneskelig.
Jeg er jo bare ett mennesker som skal håndtere livet for så mange, inkludert meg selv.
Så gi meg en dag uten…
Uten skammen , skyldfølelsen eller trynetørkere. Uten å kjenne hjertet synke i magen .
Er ikke sånn at alle dagene kun er sort eller hvitt. De har smil og latter. De inneholder til og med håp og pågangsmot.
Det jeg ønsker er å få beholde de følelsene lenger enn noen minutter av gangen.
Jeg vil ha stå der ute i vannet uten noenting som kan påvirke negativt mens jeg puster og lever❤️
I mange år har åpenheten rundt mine psykiske utfordringer skapt uønskede konsekvenser. Og da snakker jeg ikke om en liten kommentar her og der, men til det punktet hvor jeg faktisk har blitt vurdert som menneske og person hovedsakelig pga mine psykiske handikapp. Jeg ble fratatt ansvar og satt nedover på stigen over funksjonsevne som ikke passet inn i hvordan ting faktisk var.
Føltes som dem hadde en mal bare hvor dem puttet alle med en diagnose og sa «slik er du»!! Ingen spurte eller brukte tid på å bli kjent med meg.
I det siste har jeg tenkt mye på hvorfor dette skjer, og hvor usikker og liten dette har gjorde meg i alle år.Mine begrensinger ble bare flere mens de samme fordommene og vurderingene forble det samme.
Hvorfor var dette en ok måte å behandle meg eller andre med f eks angst, traumer osv?
I arbeidslivet legges det opp til mer å tilrettelegging for at flere skal kunne jobbe med det de har. De fysiske utfordringene er de som raskest får hjelpemidler fra både nav og en arbeidsplass. Det kan søkes om midler til stoler, bord og annet etter behov.
Men hva med de med angst eller annet?
Hvor er tilrettelagt arbeid for de som trenger en pause flere ganger om dagen. Med fatigue eller leddsmerter.?? Det som ikke synes utenpå??
Vet at noen steder kan man være heldig å ha en sjef som gjør dette for sine ansatte. Mens vanligvis forventes jo av en arbeidstaker som ser frisk ut at dem skal jobbe på som alle andre.
Jeg har hatt mange jobber i mitt liv og flere typer arbeid. Alt fra kontorjobb til tollager på flyplass. Jeg var heldig med både kolleger og sjef på de fleste plassene, men de gangene psyken slet møtte jeg ingen forståelse eller form for tilretteleggelse så jeg kunne fortsette i jobben i de tøffe periodene. Dem trengte nemlig 100% hele veien.
Dette var føre jeg fikk mine utredninger og lærte egne begrensinger , så jeg kjørte på til det ikke var mer. Jeg elsker å jobbe , men både psyken og kroppen har i mange runder jobbet imot meg. Derfor synes jeg det er trist å ha erfart hvor mye raskere dem legger tilrette for et fysisk problem kontra et psykisk.
Burde vi skolerer ledere i å håndtere mennesker som har psykiske handikapp??
For i dagens samfunn kan du ikke kaste en stein uten å treffe noen som har noe dem sliter med. Og hverdagen kan snu for alle av oss. Både fysisk og psykisk.
Jeg tror flere kunne stått i arbeid med mer rom for tilrettelegging og tettere samarbeid med leger og psykologer. Er jo bevist arbeid og sysselsetting bedrer helsen på flere måter.
Istedenfor føler mange seg enda mer utenfor. Er ikke lett å søke jobb fra før, da konkurransen er stor. Sliter man mye med angst eller annet psykisk er det endel jobber som føles ekstra vanskelig å kunne håndtere.
Vet vi går fremover men nav og de som skal hjelpe starter ofte i feil ende.
Restarbeidsevne er ikke det folk tror alltid. Og jeg føler at med mer krav og skolering av de som skal skape arbeidsplasser ville det vært mange fler som kunne fått brukt sine evner om dem fikk rom for å puste også.
Psykiske utfordringer betyr ikke at du ikke kan!! Men vi må gi folk tid. Ikke sykemelde og sende dem hjem alene , nok en gang så dem kan føle seg enda mer ubrukelige….
Jeg pleide elske det. Snakke med folk i timesvis, le og fjolle eller en seriøs samtale så man følte seg litt lettere etterpå.
Hadde alltid tid til hvem nå enn som ønsket å skravle, og jeg synes det er sinnsykt trist dette nå er gått over i en angstfylt affære.
Løsningen er blitt lydløs. Med lyd for de viktigste som gubben og ungene. Jeg sjekker heller telefonen oftere så jeg ikke går glipp av en viktig samtale, for de er det enda noen av.
Telefonangst… det var liksom noe jeg hadde som ung da jeg startet karrieren med å ringe leger, skattetater osv.Redd for å gjøre feil eller møte noen som ville kjefte eller fortelle dette ikke kunne gjøres noe med.
Etterhvert som jeg jobbet med dette ble også hverdagen min i mange år preget av at jeg MÅTTE ta mange telefoner, møter eller skrive søknader og mailer.
Avslagene ble bare lagt i en bunke mens jeg følte det ikke var vits å reagere .
Tonen min mot de ansatte på flere kontorer ble annerledes også. Etter å ha snakket med nr 10 som ga meg løsning nr 10 så pleide det koke litt over. Igjen, en vanesak og jeg brydde meg veldig lite. Løse saker ble som å pusse tenner om kvelden .
De siste månedene har telefonene vært annerledes. Sjelden godt nytt og ofte med beklagelser eller bare beskjed om å vente og vente. Telefoner eller meldinger fra andre rundt inneholdt også endel problemer men som ikke var vårt. Jeg kjente det vokste over hodet mens jeg forøkte å fortsatt støtte de som trengte det.
Jeg tenkte ikke så mye over det føre for ca 3 uker siden da mute knappen på sosiale medier og lydløs på telefonen ble mer og mer satt på. Svarene mine til folk kortet ned mens jeg kjente på en usikkerhet og irritasjon. Dette hadde jeg ikke plass til eller lyst til.
Ringetone ble til at hjertet banket fortere.
Jeg likte ikke lenger mennesker følte jeg. Eller mer hva dem brakte med seg. Selv om det mest var noen enkeltindivider som stod for det verste ble alt bare en ball jeg ikke klarte nøste i.
Alt som jeg før lot renne over hodet og inn ligger isteden utenfor hele meg og bare venter på sin tur. Følelsene når nye ting skjer kan bli møtt mer apatisk. Jeg rett og slett skjermer meg.
Joda har dager jeg både er på snap og andre steder. Tar en og annen telefon . Men aldri de som krever lenger samtaler. Jeg merker jeg har ikke mye å gi de som kommer nærmeste og her har jeg endelig lyttet. For angst for å måtte si ting eller ikke kunne si ting preger samtalene.
Skulle ikke tro det siden jeg er så åpen . Men det er der jeg ikke må bruke noe ekstra.
Jeg tenker på de skjeene. Hvor mange er det foran meg når jeg slår opp øynene. Er det noen? Eller må jeg skape nye selv i dag?
Mannen måtte ta imot en telefon her forrige dagen og det var da jeg for alvor merket at dette er blitt stress og usikkerhet . Føler meg ganske teit for å være helt ærlig, men den følelsen får bare ligge der, da dette ikke skal få lov å vedvare.
Jeg elsker fortsatt å skravle, kronisk munndiare… Bare den dere telefonen og at man vet man kan få ting som ikke er ålreit servert…
Nå skal det snu. Det har vi bestemt. Hvor lang tid dette tar vet vi ikke. Men vet vi med sikkert noe ???
Som barn og voksen utsatt for overgrep på flere måter så har jeg flere ganger måtte kjenne på hvorfor?
Hvorfor skjedde dette ?
Hvorfor satt jeg der alene med stemmen ingen hørte?
Jeg sier som psykologen min sa i forrige time: det er helt forjævlig!!
Og det er jo akkurat det dette er. Helt forjævlig at når man utsetter for noe så traumatiserende så er det de som ikke tar grep som er de største overgriperne.
Barnevernet, fosterhjem og psykologer . De som stod på sidelinjen, men egentlig burde vørt foran meg, som et skjold.
De tillot at dette skulle fortsette i årevis. Som avfeide alt med at det bare var i mitt hode. Jeg skulle behandles for å bli «frisk» så jeg ikke sa sånne ting lenger. Skammen og smerten ingen brydde seg om , men brukte heller tiden på å skjule og bortforklare.
Et menneske som skal hjelpe deg, ansatt av staten, nektet å tro meg. Utdannet og eneste jobben dem hadde var å være et BARNEVERN. Hvor var mitt vern??
Fostermor som ansatt av de med fagbrev, som valgte å skulle ta vare på deg, begynte å hjernevaske meg isteden. Ødela alle relasjoner til min egen familie. Jeg var den syke, fantasifulle og måtte få medisiner.
Mennesker med fagbrevet i baklomma og kaffekoppen i hånden. Mens dem ser på deg, men ser deg ikke. Du er bare 9 år. Ingen rettigheter eller stemme som skal taes hensyn til. Du er et barn. Et urolig og ødelagt barn med en vanskelig start. Er helt sikkert derfor sa dem.
Barnevern og fostermor som venner. Samtalene dem trodde jeg ikke hørte.
Ordene og skammen når fostermor ringte rundt og snakket med andre om det vanskelige barnet som laget problemer for familien. Jeg satt jo bare en vegg unna og hørte nesten hvert eneste ord.
Ingen brydde seg og jeg fant raskt ut at ingen kom til å bry seg heller, så jeg lærte meg å overleve. Erfaringen ga meg den troen at fagbrev eller utdannelse betyr ikke noe om du ikke er et menneske som lytter eller ser deg … som et menneske.
For meg er siste kampen nå. Så mange år etterpå. Men jeg er ikke lenger den på 9 uten stemme.
Hva du er utdannet som betyr ikke noe for meg. Hvem du viser meg du er derimot betyr alt. Dine ord og handlinger.
Uansett vil jeg alltid huske dem… mine største overgripere.. Med fagbrevet som våpen .. med tillatelse til å feile, dømme og ikke bry seg.
Endel av innleggene mine fremover vil nok handle om mat og kampen frem mot å bli fri fra denne selvskadingen. Jeg advarer alltid leserne om dette så er du selv syk eller har en dårlig dag så ikke les videre
To dager på og noen dager av. Føler meg egentlig som en periodedranker. Bare med mat og drikke. Det som smaker eller ikke smaker. Betyr ikke noe, for det er jo der.
Som en alkoholiker ikke klarer ha en øl i kjøleskapet klarer ikke jeg ha noe å spise liggende. Det er faktisk en ganske forferdelig følelse .
I dag er det lørdag og gutta spurte pent om lørdagsgodt. Da startet det. Alle unnskyldinger for hvorfor jeg ikke skulle ha noe selv og alle forklaringer på hvorfor jeg måtte og fortjente å ha en stor pose smågodt. For er jo helt vanlig med snop på en lørdag?
Vi lærer fra vi er små at da kom skåla med snop. Vi lærte å dele og var helt oppslukt i at ikke bror skulle få mer enn oss. Jeg var den som slukte alt . Ikke en smule igjen, mens min bror satt og brukte lang tid. Han ertet meg med sitt og mente jeg var teit.
Selvsagt var jeg teit, men jeg var bare et barn. Med allerede store problemer med alt spiselig.
Samme problemer er i dag. Og jeg kjente nå jeg allerede er kvalm og skamfull over svakheten i å stikke hånda ned i den posen med et forsvar om at er jo bare «litt».
Jeg hadde to dager nå uten smellene med «for mye». Uten kvalmen av full mage eller den skammen. Men jeg telte kaloriene og var så sykt stolt (teit igjen) over å ligge under det jeg skulle. Så da var der jo helt innafor å smelle på. Tenkte hodet mitt.
Men jeg vet jo det ikke er greit, sunt, bra eller noe som skal fungere på denne måten.
Hver helg for pokker!! Hver helg samme dritten med å ikke fikse eller motstå. For handler ikke om sukkeret, selv om det selvsagt er enda tøffere å stoppe med. Men denne Berg og dalbanen gjør meg bare forbanna. Hele resten av dagen og helgen må nå gå med på å snu tilbake.
Ikke rart man blir sliten av å gå rundt som dette.
Ufattelig glad jeg skal i terapi neste uke så vi kan jobbe mer med grunnen til at dette skjer. Jeg vil så gjerne finne den knappen noen trykket på for å sette dette igang.
Nei hjelpe meg selv med dette.
Godiset er forresten gjemt vekk av min mann.. Og tror jeg heretter må be gutta gå selv og handle inn sånt. Det er visst min største utfordring for å overdrive dette. Som skaper mest negative følelser men også mest ro mens jeg spiser det..
Yes da. Nok en runde med masse rapporteringer . Lite visste jeg at noe så enkelt som et navnebytte skulle tiltrekke seg ny type grisemeldinger. Så voksen i et ord er visst farlig å bruke på nett. Helt vanvittig.
Trodde først det var feberen som herjer for 2 døgnet nå som innbilte meg dette. Men da instagrammen fikk samme respons skjønner jeg at noe er fullstendig feil. Er en enormt stor mengde menn der ute med en tankegang som burde vært endret.
For nei jeg er ikke kåt eller ønsker å se ditt flotte utstyr. Du vet ikke mitt navn eller alder . Og enda jeg hadde et navn som VoksenMamma så trodde du jeg drev med noe helt annet? Sånn helt seriøst hvor gris i hodet kan man bli? Hva om jeg hadde vært 14? Hvor mange unge jenter og gutter blir utsatt for dette daglig?
Det florerer av dem. De forbanna overivrige mannfolka/ gutta som tydeligvis sliter med å tilfredsstille seg selv eller få seg noe. Så dem finner noe som likner et menneske med rette utstyret for dem og gyver løs. Spammer deg ned som om dem spør om du har en bra dag.
Hvor er dette ok? Det er 13 årsgrense for pokker. Men langt under den alderen er det barn som dessverre sitter på snap og TikTok osv.
Og her sender du, din forbanna idiot, bilder og meldinger om penger for bilder. Hvordan jeg ser ut der nede. Når skal vi få en stopp på dette!!!! Vi må ha strengere verifisering på nett. Og større konsekvenser for alle type overgrep og hets.
Nei i dag merket jeg det toppet seg.
Er du så nøden så finnes egne sider. Ikke bruk apper beregnet for barn også.
Jeg og mannen min sitter ofte og leser om folk og. mottar selv både shaming og negativitet rundt det å vøre syk og uføre.
I går datt det ned endel ord jeg satte sammen til et dikt/sang om temaet .
Et samfunn burde bygge opp og huske at vi alle kan trenge hjelp.
Les og kommenter gjerne..
Kjenner noen seg igjen???
NOK!!
Haterne lytter aldri for å forstå
men kun for å finne litt mer å hate på.
Å vrenge og vri på alt som blir sagt
så dem etterpå kan spy det ut i forakt
For mennesker dem faktisk aldri har møtt
men mener dem vet alt om fra dem ble født
Det nytter ikke å si noe imot de som hater og tror
Da mangler du innsikt og bebreides for alle ord
Det snakkes uten tanke på konsekvens eller sannhet
For slikt er ikke viktig når ekkokammeret samles
For ekko er det vi dessverre nå har fått
Mens andres ønske om å bli respektert blir temmelig raskt avslått.
Samfunnet driver en skinnhellig krig
hvor enkelte grupper skal straffes og kjenne det svir
Om du blir utsatt for traumer eller er så dum å bli syk
Skal du hates på for navere er jo så jævla dyrt
Hateren kommer med lange taler
Om svindlerne på nav og dems løgner og planer
Om uføre og leve fritt på staten
for er det ikke det alle latsabber forlanger
Dem kommer med ord som fester seg som sannhet og her er litt av dem enkelt satt sammen:
Er skatten vår du snylter på din jævla latsabb
Du gidder ikke jobbe men vil gjerne spise samme mat
Som oss som jobber fra åtte til fire
Så sitter du der hjemme på rævva og glemmer å vise
Som sant er , at du egentlig bare ikke gidder
For gjett om vi har gjennomskuet deg
Din svindler og gnier
Bare ekte arbeidere har skikkelige verdier
Og her får du trygd fordi du sutrer og griner
Ønsker du noe får du jobbe for faen
Jeg er lei av deg din svindler og naver
Vi må stramme inn krava
For å få av staten er for lett
Når de syke kan reise til syden og på fester blir sett
Uten antydning til smertene de påstår de har
Og gjett om vi skal fortelle dette til nav
For kan du drikke kaffe og trene flere dager
Skal du jaggu meg jobbe og bidra og ikke forbli en giddalaus naver
Slike ord blir slengt etter altfor mange
Som sliter seg gjennom både skam og anger
Man ønsker kun å jobbe og bidra som før
Men ber man om litt hjelp møter man nav med stengt dør
Send en melding og vi svarer om 3 dager
Og gjør du ikke nok
Trekker vi for antall dager
Man skal bevise og bevise ar man faktisk burde få
Nok til å leve av når man uten jobb igjen står
For jobben ble borte og dermed lønna
Men ifølge de som er eksperter så finnes det alltid litt mer man kan gjøre
Alle har litt restarbeidsevne og krefter som forventes
At skal settes av til jobb mens resten av livet bare kan vente
Familie og kropp er ikke lenger relevant
For verdien av et menneske måles i jobben du kunne hatt
Men Ingen tar hensyn til hvem du ellers er
For tjener du ikke de rette pengene
Er du egentlig bare til besvær
Så la oss sette på kartet kampen for å få
Verdien på et menneske uten at det foran må stå
NOK!!
