Hvorfor går vi i parterapi??

For 2 gang i vårt forhold går vi i parterapi og er vel en av de beste investeringene vi kunne gjort for oss som par.
Vi har hatt våre runder før. Vørt gjennom alt fra alkoholmisbruk til barnevernssaker og rettssaker.
Da vi etter å ha opplevd en tøff rettsak bestemte oss for å søke hjelp sammen fant vi ut hvor mye vi trengte et slikt sted.
Et sted hvor vi var hovedpersonene og kunne tømme ryggsekken .

Jeg har gått til psykolog siden jeg var 4 år. Hatt gode og dårlige behandlere. Men her må jeg si vi har fått mer enn vi forventet. Begge gangene har vi fått gode psykologer som virkelig kan faget sitt. Det handler ikke lm å finne feil men å finne måter å leve best mulig på.

Så hvorfor går vi enda?
Forholdet vårt sliter ikke på noe alvorlig måte men vi ønsker å unngå å havne der. Vi blir utsatt for ganske tøffe utfordringer som hard sykdom, tap og plutselig fikk barn hjem etter noen år.
Man møter seg selv i døren. Man får følelser og bekymringer man ikke visste om. Livet snudd opp ned og man skal huske på å ta vare på sitt eget forhold oppi alt.

Være proaktiv !

Hvis man venter med å ta grep til det går galt er veien tilbake mye tøffere. Så når barn nr 2 kom hjem bestemte vi oss for at nå tok vi en runde til. Var ikke mye hjelp å få andre steder akkurat. Ble tilbudt veiledning på et kontor av noen ansatt av barnevernet men med så mye ødelagt tillit ville vi heller ha noen utenfor. Dette skulle handle om oss som par og foreldre. Ikke fortiden men fremtiden.

Så jeg vil helt klart råde alle par som får utfordringer kastet på seg til å vurdere noen timer. Litt råd og ikke minst høre at det man opplever er normalt . Med tenåringer og voksne gutter så hadde vi ikke peiling. Å få høre man nailer det gir mer styrke og ork til å stå i det som måtte dukke opp.

Var der i dag. En time for oss. For å tømme seg og snakke åpent kun som voksne. Man gråter og kan gå ut med mer verktøy og forståelse får både seg selv og sin bedre halvdel.

Terapi er for alle…

Egons, old friends og håndballtrening

Dagen i går startet som jeg fortalte i forrige innlegg ikke på den beste måten. Derfor ble resten av dagen en real opptur. Og jeg for min del fikk mer i den positive vektskåla enn på lenge.

Ble henta av min venninne gjennom ca 20 år for en middag på Egons. Dette er noe vi pleide å gjøre oftere før men unger, sykdom og livet hadde ikke nok timer..
Ble noen timer med skravling, digg mat og avsluttet med den obligatoriske kaffen på starbucks .jentedate skal ikke undervurderes..

Min yngste har begynt på håndball og laget hans har flyttet treningen i ny hall som ligger et stykke unna. Så nå er a mor så heldig å få sitte å se på treninger 3 dager i uken. I går var første jeg var med på og lenge siden jeg følte meg så mamma med stor M. Sikkert litt rart for noen men barna bodde borte noen år og dermed er sånne ting litt ekstra viktig. Gleden av å se dem kose seg.
(Bildet er uten han pga jeg deler ikke gutta mine på sosiale medier)

Mens vi satt der i hallen sendte brått en god kompis melding om kaffebesøk så det ble det da vi kom hjem. Nok en runde med hyggelig skravling og mimring. Gode venner og ikke minst de man vokste opp med fra 17 årsalderen har betydd mye for meg.

Vel vil si at dagen i går endte på + 50 og den la jeg meg med og føltes godt.

Følger du meg på sosiale medier??

Hva holder dere på med nav!???


Med en temmelig syk man som lever sine dager nå med sterke og kroniske smerter,sliter med søvn og mat. Å sitte, ligge, gå eller stå… alt er preget av smerter.
Kroppen full av smertestillende uten at dette bedrer særlig men heller påfører ekstra bivirkninger blir dagene som et lite mareritt.

Mannen min er et råskinn. Han klager lite og bruker det lille han har hver dag på gutta og kona si. Er han på minus prøver han litt uansett. Jeg må ofte beordre han i ro. Så sammen står vi på. Men hva møter vi da???

Jo Leger som glemmer å innkalle. Telefoner som ikke besvares. Måneder uten saksbehandlere og milelange ventelister…Dette er bare toppen av kaka.
I høst var vi så mye inn og ut av sykehus og behandlinger at føltes som vi bodde nesten i bilen. Dagene har gått med til telefoner og purre på.

Så har vi nav da. Der hvor man skal få hjelp og veiledning. De som bestemmer om du skal være på aap eller bli uføre. Og er det noe vi som har sittet i systemet vet så er det at å bli uføre er ikke bare bare.
Og når man ikke vil bli det men kroppen hindrer deg i å jobbe burde dette vært litt bedre bedre lagt opp i systemet.

Men hva driver nav med? Vi har noe som heter Hapro. Arbeidsutprøving med tilrettelagt i bedrifter og arbeidsplasser. Men nå fikk mannen beskjed at det Hapro ville gjøre var ikke bra nok!! Var ikke det nav hadde bestilt sa dem.
Neivel? Bestilte vel vurdering av arbeidsevne? Ja. Men ikke bra nok på Hapro men måtte ha en EKTE jobb. Dette gjentas i dag på telefon etter mannen klaget på melding til saksbehandler . Men pga ferie er en vikar med en hemmelig nedlatende Tone på plass. Og sier «vi jobber ikke sånn»
Så Hapro er de nav samarbeider med og skal høre på. Men er plutselig ikke bra nok.

Enden på visa er at mannen må mer eller mindre fikse jobb selv. På kontor!! Jobben hans siste årene var kontor. Med full utprøving av prosenter og med ergonomiske hjelpemidler på alle måter IKKE BRA NOK SIER NAV!!

Så hvor i verden er dette forståelig? Hva slags sløsing av ressurser og det å slite ut allerede syke mennesker driver nav med? Dette er ikke nytt men kommer vi ikke videre??

Vi bretter opp og fortsetter men fy søren vi er slitne nå. Mannen min har bedt om beskjeder og fremgang i snart 1 år uten at noen gjorde noe. Og nå er nesten ikke noe bra nok.

Slutt å gjør folk mer syke nav!!!

Taterudbakken

Velkommen til vårt hjem. Elveseter som det en gang het. Dette er min mann sitt barndomshjem som vi valgte å kjøpe for litt over et år siden.
Dette er huset vi startet vår karriere som kjærester. For over 23 år siden. En sommerflørt som skulle bringe oss sammen igjen som voksne og ende opp i ekteskap , hus og alt annet moro…

Huset er fullt av historie og personlighet. Dessverre trengs det mer enn bare litt kjærlighet men vi gjør vårt beste.
Pga diverse så er budsjettet veldig nedskjært og vi pusser opp på lavbudsjett. Lenge leve Finn.no og bruktbutikker. Litt maling og masse tålmodighet.

Etter å ha bodd her i 1 år og 4 mndr så er vi endelig i mål med å finne stilen vi ville ha. Og den er rett tilbake til gamle gode dager. Etter at jeg oppdaget appen Pinterest begynte hodet å spinne med hva har jeg allerede som kunne brukes. Resten er hentet og kjøpt billig og brukt.
Siste vi fikset nå var kjøkken/spisekroken vår. Sjekk lampa!!

Male, ommøblere og innrede er noe som gor meg ro. Føles godt å se rom og atmosfære endre seg. Man setter eget preg på noe og trivselen øker.
Vi lever i et kaos på andre måter og huset har vist preg av dette. Nå som vi vet hvordan vi vil ha det er dette bare kos. En liten detalj om gangen..

Følg oss gjerne på Instagram om du liker bloggen..

Instagram

For gammal for fylla

Yes folkens. Lørdag. Dagen med stor D. Tid for kos, snop, fylla eller annet unødvendig som man føler er greit å bruke helgen på.
Vel, dette var oss før. Ute og herjet litt for å ligge fyllesyk søndagen så man grein av Lassie på tv. Kebaben var et faktum og cola på intravenøst.

Så hva skjedde? Livet tror jeg. For oss handler helgene om å ikke ha på klokke, slippe alt som har med rutiner og bare gjøre det man vil og ikke må.
Savner vi fylla? Nja imellom. Liker egentlig ikke mange mennesker lenger.
Måtte innse realiteten at til og med en kaffe ute ble for mye imellom. Rart man føler seg gammel .

Resten av helga nå går med til pulled pork, Harry Potter maraton og smertestillende på gubben. Kjøre litt folk på fest ble det også.
Så skal a mor nyte sin velfortjente sjokoladepudding med jordbær og iskald julebrus (gant jaggu mer i butikken)

Ha en flott kveld 😉

Hvorfor jeg måtte slutte å blogge

Å blogge handler for meg om å dele. Å få ut det du tenker og som faktisk skjer. Jeg er en ærlig og åpen person og dette gjenspeilet seg i innleggene.
Noen av dere vet fra før litt om min historie med barn som jeg plasserte hos familie da jeg selv ble syk. Den lange kampen for å bli frisk og få dem hjem. Om dårlige valg og ellers en turbulent tid preget av mange følelser.

Da jeg bodde på Malta i 2016-2018 startet jeg min første blogg. På engelsk. For første gang på lenge åpnet jeg opp mer rundt meg uten å føle meg dømt eller misforstått.
Dessverre da jeg flyttet tilbake til Norge og blogger på norsk ble de ærlige innleggene om angsten og følelsene som hendte meg brukt som bevis mot meg i en rettsak. Jeg tapte nesten alt pga åpenheten. Dømt utifra ordene som hjalp meg å bli bedre. Ingen spurte, bare fortalte meg jeg var jo syk. Det fortalte bloggen dem…

Dette har kneblet meg mye. Jeg har slettet 3 blogger men beholdte den engelske. Den betyr mye for meg og derfor håper jeg den skal inspirere meg tilbake dit jeg var. For det var meg på alle måter. Selv om jeg skrev om angst og tanker som var vonde betyr ikke det jeg var for syk til f eks å være mamma.
Når innleggene ble delt og printet ut som bevis på min psykiske helse følte jeg meg ordentlig kneblet. Mistet stemmen nok en gang.

Jeg merker jeg sliter nå faktisk. At å blogge er tøffere enn før. Hvorfor skal andre mennesker bruke dine ord mot deg? Åpenhet skal ikke shames men heies frem. Alle vet at å skrive er befriende og noe behandlere råder sine pasienter til.
Så nå jobber jeg hardt med å finne roen og tryggheten i å skrive. Ordene blir faktisk værende. Akkurat som dems ord ble.

I min blogg er jeg opptatt av personvern på mine nære. Spesielt gutta mine. Dem er straks alle voksne men dems historie og liv er dems eget.
Men jeg håper å kunne være åpen. Komme over de to tøffe rundene da jeg fjernet alle innleggene sist.

Alle gutta kom hjem. En etter en. Vi har måttet lære hverandre å kjenne på nytt. Følelser og glede. Litt skummelt og også sårt. Dette er noe av det som siste 2 årene har inneholdt.
Det som er siste biten nå er å leve uten det som ble gjort så mye hengende over meg.

Slutte å bli min egen verste fiende …

Takk til alle dere som leser og også deler egne opplevelser.

Mobbere skriker ytringsfrihet !!

Ytringsfrihet skrikes ut når man sier stopp. Mobbing og hetsing er pokker ikke ytringsfrihet. Enkelte har virkelig ikke peiling på hva frihet skal være. Her i dette landet er vi såpass heldige at vi har frihet. Masse av det. Og enda så mener selvutnevnte bedrevitere at dems frihet burde brukes på å tråkke ned andre. Uansett hvem eller hva som blir utsatt for negative konsekvenser. Nei såpass får man tåle.

I en skikkelig generasjon av lettkrenkende snowflakes stiger også nettroll og karens frem som den største selvfølge. Dem kan si og mene hva dem vil om deg men nåde om du faktisk sparker tilbake og ber folk klappe igjen. Nei da er man ufin og oppførselen er dårlig og tåler ikke «kritikk».

Vi snakker om folk som uten fakta eller viten skriker ut egne meninger og synsinger. Ekkokammer og folk som tydeligvis kjeder seg. Hat og fordommer heies frem som «ja der tok du han skikkelig «.

Vi ser disse forumene som kvinneguiden, Jodel og nå Discord som misbrukes for et sted å samles rundt gossip. Og ikke glem kommentarfeltene i nettaviser og facebookinnlegg. Litt lett gossip om hvem som dater hvem er en ting men dem går så langt over grensen for hva noe menneske vil synes er greit om dem fikk det mot seg selv.

Så leser vi gang på gang om økning i sykemeldinger pga mobbing på jobb. Selvmord pga mobbing. I alle aldre!!

Hvor er konsekvenser ????
Når skal all type mobbing og hetsing som skjer slåes hardere ned på?
Som offentlig vlogger opplever jeg dette nesten daglig. Jeg har jobbet mye med netthets og sett mennesker ødelegges av de såkalte «kritikerne». Vi som ser dere tett på er ufattelig bekymret over så dårlige holdninger spesielt fra godt voksne som burde fått ny oppdragelse.
Når politet sier at de som hetses skal logge av mens mobberne får fritt spillerom gir vi feil signaler…
Samfunnet må sette en klar standard for at dette ikke er greit. Hjelper ikke med en samtale men mer synlige konsekvenser.
Å skade andre med viten og vilje er nemlig straffbart. Men få blir tatt tak i.

Jeg er forbanna. Et samfunn hvor man burde vite bedre. Alt annet får konsekvenser. Men her har vi et hull å fylle. Skape trygghet for alle.
Ikke misbruk friheten på å skade noen.
Shame on bullying!!!

Jeg er fruatil…. Jeg er pårørende …

Jeg heter Tina . Jeg er fruatil. Kona til Anders. Jeg er hans nærmeste pårørende. Jeg er hans kone, partner og støttespiller. Sammen har vi stått gjennom tykt og tynt i straks 7 år.
vi har delt åpent med både barna og det offentlige endel av det vi går gjennom. Stått i enormt mye støtte og også hets og direkte shaming .
Hvor mye som vi faktisk har stått i er det bare vi som vet. Mye er privat og deles aldri. Personvern og trygghet står i fokus.

Men jeg vil dele litt om det å være pårørende. Til noen med en sykdom som er kronisk, langvarig og usikker. Der hvor hver dag handler om at jeg som en person står alene om mye.

Jeg er redd, sint og ensom. Hverdagen handler om å legge tilrette og sørge for alle i dette hjemmet .Jeg er også mamma. Barna er ikke lenger små barn men voksne med sine ting. Og alle vet at selv om de er 23,20 og 16 så er man ikke bare mamma etter alderen. Men hele livet ut. Samme med å være kone. Man velger sin partner. I gode og onde dager. Sykdom og helse.

Så hva skjer når sykdom og helse byr på ekstreme smerter for den du elsker. Hver dag leter man etter et håp og klamrer seg til alt man kan få av informasjon. Man bruker mange timer med telefoner og sykehus. Ber om hjelp og håper noen endelig skal se og høre. For det finnes ikke noe som heter å gi opp!!

Mannen min er ikke døende. Han er ikke sengeliggende… enda… men jeg ser mannen min svime av i smerter. Må legge seg etter en liten gåtur inne i matbutikken. Jeg ser en mann som presser seg til ting fordi han er mann, far og den beste som finnes.
Jeg må ofte ta han vekk fra slikt for jeg ser han sliter. Jeg tar over alle oppgavene jeg kan for å unngå han skal bli dårligere.

Å vøre pårørende er tungt. Man har et større ansvar og hver dag tappes man litt og litt. Det går utover det sosiale livet. Man må spare kreftene til det som er viktigst. Det går utover søvn, mat og egen ivaretakelse.
For det eneste man tenker på er at alle i husstanden skal ha det de trenger.

Samvittigheten gnager når jeg blir sint. Sint fordi det føles så forbanna urettferdig. Ingen ba om dette. Man velger ikke sykdom eller å miste jobb og inntekt. Miste funksjonsevne eller måtte overlate alt til en annen. Men ja jeg er sint og lei meg. Noen dager vil jeg bare rømme vekk litt. Puste . Gråte og skrike. For jeg blir syk jeg også. Noe det egentlig ikke er plass til. Jeg elsker mine. Alle mine. Så mye at jeg finner energien steder jeg ikke ante fantes. Gi opp er aldri et alternativ. Vi snakker om det. Vi gråter og er sinte sammen. Vi planlegger og ringer. Finner nye løsninger.

Men nå må jeg søke hjelp selv. For uten egen helse og energi er ikke jeg noe tess. Så jeg sitter og leser. Undersøker. Søkt meg inn til egne samtaler. Fordi JEG er viktig for OSS.. Vi fortjener at jeg er i form. Jeg er ikke nede enda. Så jeg tar grep føre ting går for langt.

Jeg elsker mine. Og må elske meg selv.

En sokk til besvær.

God lørdag alle sammen;)
Is it a good one?? Håper det..

I går så tok jeg frem kurven med sokker! Hjelpes hvor mange sokker en vaskemaskin klarer å spise??
Man legger to inn og får ut en (velger jeg å tro) men hvor er de andre?
Jeg hater klesvask og spesielt sokker og undertøy. Små plagg som vikler seg inn i alt mulig og dermed skaper hodebry for en stakkars mamma som får litt grå hår. Men kaster jeg dem jeg ikke finner maken til? Nope. Hvem vet, kan jo dukke opp en dag.. lever i trua.

Ellers gikk starten på helgen litt annerledes for seg enn vanlig.
Vi har virkelig fått kjenne på det å bare være voksne og det er vi dårlige på fant vi ut. Gutta dro på hyttetur og dermed overlot meg og gubben alene i det store huset med ikke noe som måtte gjøres . Ble nesten litt handlingslammet og endte med å legge oss føre midnatt..
Er vi foreldre så innsauset i rutiner og «skal og må» at mår ungene er andre steder funker vi dårlig eller er bare jeg litt vel glad i rutiner Kanskje ??

Her blir det uansett unger eller ikke ekte cheatingday med burgere, chips og snop;)

-Tina

De kule kjøper brukt

Sånn sent god kveld herifra da klokka nærmer seg langt over leggetid , men etter å ha skrubbet ned kjøkkenet våknet jeg lissom litt.
Men etter å ha fått hjelp av min bedre halvdel til å henge opp den helt nye og veldig godt brukte og absolutt søøøteste lampa så ble det litt feil med et kjøkken som fløt over.

For som overskriften sier , de kule kjøper brukt!! Vi sløser, kaster og forsøpler. Noe som ikke er så kult. Vi hører mye om grønt skifte mens dem har moms på brukte varer!!?? Noe jeg håper dem får gjennom at skal vekk. Vi burde belønne gjenbruk. Oppfordre og alle kan gjøre litt for et bedre miljø.

Så jeg er en flittig (noe ekstrem) bruker av bruktbutikker og Finn. Huset vårt er satt sammen av 80% arvet eller kjøpt/ fått brukt.
Noen ganger må det pusses litt og et strøk maling men holder i mange mange år.
Siden vi har et gammelt hus merket jeg etter 1 år at her kjører vi gammel stil og derav det nyeste tilskuddet av brukt i hus..
lampa..

Har du sett noe søtere??

-Tina

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top