Blogg

Blogg23.06.2023

«Såpass får du tåle»

Du er en med mye på hjertet , så du lager en blogg, vlogg eller profil et sted hvor det å nå ut til flest mulig føles som et bra valg.
Du deler dine tanker og hverdag. Eksponerer deg selv både sårbar eller som en som ønsker endre verden… om så bare littegrann.
Du har trua på at ihvertfall et menneske kanskje kan føle seg litt mindre alene eller føle seg generelt bedre når du våger å si det høyt.

Du er gira og responsen er enorm, hvorpå du får mer guts og trua på deg selv. Selvtilliten får en boost..
Meldingene kommer om at dem kjenner seg igjen og takker deg for at du deler.

-Du er en sterk person eller råskinn.
-Vi trenger flere som deg.
-Eller min favoritt» takk for at du gjorde dagen min bedre»

Disse som skriver dette er åpne selv fordi du valgte å være åpen.
Dermed skapte du et lite fellesskap hvor man sammen styrkes.
Å fø slikt føles fantastisk. Man ser at det man gjør er viktig og dermed bygges du selv opp. En helt klart vinn/vinn opplevelse.

Når jeg velger å både skrive og snakke om det å vøre offentlig så vil jeg dele begge sider. For alt kan komme med litt regn og skyer, men du prøver å ikke la deg påvirke.
Funker det ???

Svaret er faktisk NEI!!

Vi er alle mennesker og de fleste av oss er født med empati både for andre og oss selv. Vi blir lei oss, usikre eller bare trekker oss vekk.

Vi vet hvordan ord kan nesten ødelegge eller redde noens dag og jeg må ærlig si jeg blir en smule forbanna og oppgitt når jeg ser hvor mange som bare venter på et nytt offer å plukke fra hverandre.

Og misery loves company!!!

Dem finner hverandre raskere enn man skulle tro. Samholdet med å være negativ mot andre er blitt en meget smittsom sykdom som blir bare større og større i skadeomfang.

Men såpass må dem bare tåle er forsvaret, mens ord som dette kommer inn direkte eller skrives på forumer uten antydning til å tenke seg om:

-Du er tragisk
-ekkelt menneske
-negativ du er
-slutt å marinerer deg i fortiden
-Jævla naver
-Du lyver
-Hadde du vært mer positiv ville du ikke fått så mye hat
-så stygge bryn
-Logg av og gjør jobben din isteden
-Stakkars barna dine
-Faen du ser ut som en narkis
-skjønner godt du ble mobba
-Du fortjener ikke noe

Dette er bare noen av de tingene man skal «tåle» .Jeg ønsker ikke dele de som er verre for dem burde aldri sett dagens lys.

Når man får slikt nesten daglig gjør det noe med en som person, men gud forby man skal si ifra . Da gjør man seg selv til et offer, burde fjerne seg og slutte å synes synd på seg selv.
Du velger å snakke høyt så såpass får man tåle.
Ytringsfrihet kalles det.
Saklig kritikk eller motvekt mot alle som ikke « ser sannheten» .

Jeg skal dele en liten sannhet:

Bruker du din såkalte ytringsfrihet får du pokker meg tåle at jeg eller andre svarer!!
Når man slenger om seg med sårende ord og handlinger så får man selv ta konsekvensene..
Ytringsfrihet misbrukes og mobbing defineres tydeligvis av den som mobber for tiden.

Vel, vi setter en stopper. Nå er det bra!!
Jeg blåser i hvem du er for ingen har lov til å såre eller skade andre… ALDRI..

For å avslutte positivt så vil jeg ta med hvor utrolig mange flotte mennesker man treffer når man velger å starte noe som er såpass offentlig. De er grunnen til at man fortsetter, og ikke lar de med dårlige hensikter ødelegge alt.
Så får vi som tåler såpass fortsette å skape steder for alle uansett hva men bærer med seg❤️

0 kommentarer

Blogg23.05.2023

En dag uten vær så snill

Jeg sliter med ordene om dagen. Virkelig. De er der men kommer sjelden ut, og om dem gjør er dem ikke mye filtrerte.

Så noen ganger sier bildene mer enn man kan forklare. Slik som bildet her.
Bare lyset, vannet og to mennesker uten tanke for noe.

Noen sekunder, minutter eller timer uten må eller skal. Bare være, eksistere mens man rekker å komme på overflaten etter luft.
De stundene man husker, men samtidig så lett glemmer oppi en hverdag man helst vil få lagt bak seg.

Jeg ønsker meg dette nå. En dag uten!!
Uten tankekjør eller presset om å prestere på en måte som kan virke umenneskelig.
Jeg er jo bare ett mennesker som skal håndtere livet for så mange, inkludert meg selv.

Så gi meg en dag uten…

Uten skammen , skyldfølelsen eller trynetørkere. Uten å kjenne hjertet synke i magen .

Er ikke sånn at alle dagene kun er sort eller hvitt. De har smil og latter. De inneholder til og med håp og pågangsmot.
Det jeg ønsker er å få beholde de følelsene lenger enn noen minutter av gangen.

Jeg vil ha stå der ute i vannet uten noenting som kan påvirke negativt mens jeg puster og lever❤️

0 kommentarer

Blogg08.05.2023

Fysisk vs psykisk tilrettelegging

I mange år har åpenheten rundt mine psykiske utfordringer skapt uønskede konsekvenser. Og da snakker jeg ikke om en liten kommentar her og der, men til det punktet hvor jeg faktisk har blitt vurdert som menneske og person hovedsakelig pga mine psykiske handikapp. Jeg ble fratatt ansvar og satt nedover på stigen over funksjonsevne som ikke passet inn i hvordan ting faktisk var.
Føltes som dem hadde en mal bare hvor dem puttet alle med en diagnose og sa «slik er du»!! Ingen spurte eller brukte tid på å bli kjent med meg.

I det siste har jeg tenkt mye på hvorfor dette skjer, og hvor usikker og liten dette har gjorde meg i alle år.Mine begrensinger ble bare flere mens de samme fordommene og vurderingene forble det samme.
Hvorfor var dette en ok måte å behandle meg eller andre med f eks angst, traumer osv?

I arbeidslivet legges det opp til mer å tilrettelegging for at flere skal kunne jobbe med det de har. De fysiske utfordringene er de som raskest får hjelpemidler fra både nav og en arbeidsplass. Det kan søkes om midler til stoler, bord og annet etter behov.
Men hva med de med angst eller annet?
Hvor er tilrettelagt arbeid for de som trenger en pause flere ganger om dagen. Med fatigue eller leddsmerter.?? Det som ikke synes utenpå??

Vet at noen steder kan man være heldig å ha en sjef som gjør dette for sine ansatte. Mens vanligvis forventes jo av en arbeidstaker som ser frisk ut at dem skal jobbe på som alle andre.

Jeg har hatt mange jobber i mitt liv og flere typer arbeid. Alt fra kontorjobb til tollager på flyplass. Jeg var heldig med både kolleger og sjef på de fleste plassene, men de gangene psyken slet møtte jeg ingen forståelse eller form for tilretteleggelse så jeg kunne fortsette i jobben i de tøffe periodene. Dem trengte nemlig 100% hele veien.

Dette var føre jeg fikk mine utredninger og lærte egne begrensinger , så jeg kjørte på til det ikke var mer. Jeg elsker å jobbe , men både psyken og kroppen har i mange runder jobbet imot meg. Derfor synes jeg det er trist å ha erfart hvor mye raskere dem legger tilrette for et fysisk problem kontra et psykisk.

Burde vi skolerer ledere i å håndtere mennesker som har psykiske handikapp??

For i dagens samfunn kan du ikke kaste en stein uten å treffe noen som har noe dem sliter med. Og hverdagen kan snu for alle av oss. Både fysisk og psykisk.
Jeg tror flere kunne stått i arbeid med mer rom for tilrettelegging og tettere samarbeid med leger og psykologer. Er jo bevist arbeid og sysselsetting bedrer helsen på flere måter.

Istedenfor føler mange seg enda mer utenfor. Er ikke lett å søke jobb fra før, da konkurransen er stor. Sliter man mye med angst eller annet psykisk er det endel jobber som føles ekstra vanskelig å kunne håndtere.

Vet vi går fremover men nav og de som skal hjelpe starter ofte i feil ende.
Restarbeidsevne er ikke det folk tror alltid. Og jeg føler at med mer krav og skolering av de som skal skape arbeidsplasser ville det vært mange fler som kunne fått brukt sine evner om dem fikk rom for å puste også.

Psykiske utfordringer betyr ikke at du ikke kan!! Men vi må gi folk tid. Ikke sykemelde og sende dem hjem alene , nok en gang så dem kan føle seg enda mer ubrukelige….

0 kommentarer

Blogg29.04.202329.04.2023

Telefonangst og lydløs

Jeg pleide elske det. Snakke med folk i timesvis, le og fjolle eller en seriøs samtale så man følte seg litt lettere etterpå.
Hadde alltid tid til hvem nå enn som ønsket å skravle, og jeg synes det er sinnsykt trist dette nå er gått over i en angstfylt affære.

Løsningen er blitt lydløs. Med lyd for de viktigste som gubben og ungene. Jeg sjekker heller telefonen oftere så jeg ikke går glipp av en viktig samtale, for de er det enda noen av.

Stor oversikt: Opptil 70 prosent på sommersalgene

Telefonangst… det var liksom noe jeg hadde som ung da jeg startet karrieren med å ringe leger, skattetater osv.Redd for å gjøre feil eller møte noen som ville kjefte eller fortelle dette ikke kunne gjøres noe med.
Etterhvert som jeg jobbet med dette ble også hverdagen min i mange år preget av at jeg MÅTTE ta mange telefoner, møter eller skrive søknader og mailer.
Avslagene ble bare lagt i en bunke mens jeg følte det ikke var vits å reagere .

Tonen min mot de ansatte på flere kontorer ble annerledes også. Etter å ha snakket med nr 10 som ga meg løsning nr 10 så pleide det koke litt over. Igjen, en vanesak og jeg brydde meg veldig lite. Løse saker ble som å pusse tenner om kvelden .

De siste månedene har telefonene vært annerledes. Sjelden godt nytt og ofte med beklagelser eller bare beskjed om å vente og vente. Telefoner eller meldinger fra andre rundt inneholdt også endel problemer men som ikke var vårt. Jeg kjente det vokste over hodet mens jeg forøkte å fortsatt støtte de som trengte det.

Jeg tenkte ikke så mye over det føre for ca 3 uker siden da mute knappen på sosiale medier og lydløs på telefonen ble mer og mer satt på. Svarene mine til folk kortet ned mens jeg kjente på en usikkerhet og irritasjon. Dette hadde jeg ikke plass til eller lyst til.
Ringetone ble til at hjertet banket fortere.

Jeg likte ikke lenger mennesker følte jeg. Eller mer hva dem brakte med seg. Selv om det mest var noen enkeltindivider som stod for det verste ble alt bare en ball jeg ikke klarte nøste i.
Alt som jeg før lot renne over hodet og inn ligger isteden utenfor hele meg og bare venter på sin tur. Følelsene når nye ting skjer kan bli møtt mer apatisk. Jeg rett og slett skjermer meg.

Joda har dager jeg både er på snap og andre steder. Tar en og annen telefon . Men aldri de som krever lenger samtaler. Jeg merker jeg har ikke mye å gi de som kommer nærmeste og her har jeg endelig lyttet. For angst for å måtte si ting eller ikke kunne si ting preger samtalene.
Skulle ikke tro det siden jeg er så åpen . Men det er der jeg ikke må bruke noe ekstra.

Jeg tenker på de skjeene. Hvor mange er det foran meg når jeg slår opp øynene. Er det noen? Eller må jeg skape nye selv i dag?

Mannen måtte ta imot en telefon her forrige dagen og det var da jeg for alvor merket at dette er blitt stress og usikkerhet . Føler meg ganske teit for å være helt ærlig, men den følelsen får bare ligge der, da dette ikke skal få lov å vedvare.

Jeg elsker fortsatt å skravle, kronisk munndiare… Bare den dere telefonen og at man vet man kan få ting som ikke er ålreit servert…

Nå skal det snu. Det har vi bestemt. Hvor lang tid dette tar vet vi ikke. Men vet vi med sikkert noe ???

-optimist med erfaring ❤️

2 kommentarer

Blogg15.04.2023

Overgriper med fagbrev

Som barn og voksen utsatt for overgrep på flere måter så har jeg flere ganger måtte kjenne på hvorfor?
Hvorfor skjedde dette ?
Hvorfor satt jeg der alene med stemmen ingen hørte?

Jeg sier som psykologen min sa i forrige time: det er helt forjævlig!!
Og det er jo akkurat det dette er. Helt forjævlig at når man utsetter for noe så traumatiserende så er det de som ikke tar grep som er de største overgriperne.
Barnevernet, fosterhjem og psykologer . De som stod på sidelinjen, men egentlig burde vørt foran meg, som et skjold.

De tillot at dette skulle fortsette i årevis. Som avfeide alt med at det bare var i mitt hode. Jeg skulle behandles for å bli «frisk» så jeg ikke sa sånne ting lenger. Skammen og smerten ingen brydde seg om , men brukte heller tiden på å skjule og bortforklare.

Et menneske som skal hjelpe deg, ansatt av staten, nektet å tro meg. Utdannet og eneste jobben dem hadde var å være et BARNEVERN. Hvor var mitt vern??

Fostermor som ansatt av de med fagbrev, som valgte å skulle ta vare på deg, begynte å hjernevaske meg isteden. Ødela alle relasjoner til min egen familie. Jeg var den syke, fantasifulle og måtte få medisiner.

Mennesker med fagbrevet i baklomma og kaffekoppen i hånden. Mens dem ser på deg, men ser deg ikke. Du er bare 9 år. Ingen rettigheter eller stemme som skal taes hensyn til. Du er et barn. Et urolig og ødelagt barn med en vanskelig start. Er helt sikkert derfor sa dem.

Barnevern og fostermor som venner. Samtalene dem trodde jeg ikke hørte.
Ordene og skammen når fostermor ringte rundt og snakket med andre om det vanskelige barnet som laget problemer for familien. Jeg satt jo bare en vegg unna og hørte nesten hvert eneste ord.

Ingen brydde seg og jeg fant raskt ut at ingen kom til å bry seg heller, så jeg lærte meg å overleve. Erfaringen ga meg den troen at fagbrev eller utdannelse betyr ikke noe om du ikke er et menneske som lytter eller ser deg … som et menneske.

For meg er siste kampen nå. Så mange år etterpå. Men jeg er ikke lenger den på 9 uten stemme.
Hva du er utdannet som betyr ikke noe for meg. Hvem du viser meg du er derimot betyr alt. Dine ord og handlinger.

Uansett vil jeg alltid huske dem… mine største overgripere.. Med fagbrevet som våpen .. med tillatelse til å feile, dømme og ikke bry seg.

-løvetannbarnet❤️

2 kommentarer

Blogg11.04.2023

sårt som faen!

For litt over et år siden måtte jeg, igjen, ta et vanvittig vanskelig valg. Jeg måtte føle og overveie fornuft mot hjertet. Nok en gang mistet jeg noe som jeg elsket og dermed måtte la henne gå🥲

Glød valgte oss, meg, den dagen vi møtte henne. Nesen lyste og dermed navnet Glød. Hun er ei livlig liten jente med sterke meninger og så mye omsorg. I litt over 1 år hadde vi henne. Hun ble familiens lille baby. Turene, lekene og ødelagte fotballer… alt som hører med når man har en husky.

GJØR ET KUPP: Opptil 50 prosent på Birkenstock-sandaler

Jeg var veldig aktiv. Jeg hadde energi og tid. Var bare min mann og meg i et hus alene. På landet.
Så skjedde livet…

Først dødsfall ganger 2 i nær familie mens jeg plutselig ble fulltidsmmma igjen etter flere år uten barn boende hjemme. Deretter kjøpte vi barndomshjemmet til gubben , føre da barn nr 2 flyttet hjem. Skal sies at begge disse var over 18 år men å lære hverandre å kjenne og leve sammen er ikke bare bare etter så lang tid.

Dessverre ble mannen sykere, over på aap og mer og mer falt på meg. Jeg hadde plutselig gått fra å leie et lite hus med mann og en hund, til å ha 2 voksne barn, 335 kvadrat hus som skulle fikses og i tillegg flere operasjoner og syk mann. Jeg merket dette slet på. Følte jeg ble usikker og redd dette ville gå utover noen.

Å gå turer med min vakre Glød var viktig for meg, og 1 mil om dagen var normalt. Turer i hundeparken eller møter med naboens kjekke puddel neders i gata. Lek med pipeball og plage katten… Glød likte alle. Passet på alle.

Jeg så dette ikke ville gå i lengden. Jeg måtte ta en avgjørelse føre det gikk utover noen i det hele tatt. Jeg er bare et lite menneske med begrenset mulighet for å bruke energi. Skulle ha litt selv også.
Etter samtaler med gubben og mye tårer la vi ut annonse. Snakket med flere og vurderte.
Dette spiste meg opp.
Jeg så på hunden min med så mye sorg og skyldfølelse.
Jeg hadde vært der en gang før for mange mange år siden med mine egne barn. Føltes som jeg hadde mislykkes… igjen..

Men jeg visste også dette var eneste rette. Ikke minst for Glød og barna som alle skulle ha det dem fortjente.

Glød fikk et godt nytt hjem. Noen som var med henne hele tiden og gikk lange turer. Og katt som søster. Hun kom til en annen som trengte henne veldig også. Kontakten er holdt i etterkant og vi får bilder, videoer og til og med ha henne i en ferie.

Men savnet er der. Det er sykt sårt, selv om jeg vet hun får alt hun trenger.
Som hennes mamma gjorde jeg som den gangen før, og satte hennes behov foran egne følelser..
Uansett vil jeg alltid huske tiden, leken og alt hun ga oss. Hun lærte meg mye om meg selv og fikk meg ofte ut av de tunge stundene. ❤️

0 kommentarer

Blogg07.04.2023

Litt småkvalm faktisk

Triggerwarning!!

Da var det gått en uke siden jeg var på tur alene og hadde noen aha-opplevelser som viste seg å være både positive og negative.
Så hvordan har siste uka egentlig vært?
For jeg fikk hvile, tenkt masse og ikke minst føle litt på å være litt bare for meg selv også. Noe jeg skrev er både vanskelig , men også noe jeg savner ofte.

Hudpleiefavoritter: Slik tar du best vare på huden i sommer

Dessverre skulle jeg ønske jeg kunne si jeg hadde ny giv og ny kontroll. Problemet er jo at det man trengte pause fra er der fortsatt. Tankene og usikkerheten for det man måtte føle den dagen. Det som gjør At jeg saumfarer skapene eller ikke finner stoppknappen . Men der har jeg ikke noe å stille opp med enda, selv om jeg hver bidige dag banker opp meg selv for de «dumme « valgene mine. Sitter alltid igjen med den sinnsyke kvalmen. Både fordi magen er sprekkeferdig , og fordi jeg blir faktisk kvalm av meg selv.

Å innrømme dette er ikke så lett da det gir meg mer å døyve av følelser. Så jeg var der i dag da. Og i går. Og dagen føre der. Jeg starter bra de første 4 timene mens dagen enda ikke har tatt fra meg pågangsmotet. Jævla dystert ikke sant?
Skal love deg det er det .

Påsken, godiset flyter overalt, og dermed nok en rettferdiggjøring av å dytte på.. deppa er ordet.
Butikken er nå en fiende. Kjøleskapet og skapene. Jeg har egentlig bare lyst å kaste alt og ha et minikjøleskap .
Burde vel også bodd lenger unna et kjøpesenter ….

Men vi grilla i dag. Hele familien samlet med burgere og påskeegg.
Gutta mangler ikke noe, så mitt problem skal ikke påvirke dem på noen som helst måte.Og det er utrolig viktig for meg at familien skal leve mest mulig naturlig med dette. Målet er jo at jeg også skal komme dit.
Og det vet jeg skjer❤️

0 kommentarer

Blogg01.04.202301.04.2023

Ble jaga på dør…

En fredag som startet sinnsykt tøff ende opp som en helt annen type helg. Og det handler ikke bare om dette flotte hotellet jeg ligger på eller maten. Eller badekaret, som selvsagt er konge.
Det handler om at jeg sa ja til å ta imot noe som jeg faktisk trengte mer enn jeg turte innse.
Nemlig et avbrekk. Tid til å bare være meg uten noe man må eller skal.
Ble sendt avgårde av noen av mine nærmeste som hadde gått sammen om å få meg litt ut av huset. Er dem lei meg tro??😂

Jeg kunne skrevet mye om hva som skjedde før på dagen og bla bla bla, men dette innlegget kan heller vise hvordan helgen faktisk ble isteden.
Her kommer bildene😎

Middagen ble burger i sengen .

Buffetfrokosten på plaza glemmer du aldri

Møtte min gode venninne Ann Helen (adalsjenta)for litt etterlengtet kvalitetstid. Var det noe jeg trengte så var det masse skravling, is , lunsj på Egons og gå sålene av skoa😂

Sjekk gliset… Lenge siden..

Så takk til dere som gjorde dette mulig. Til dere som gir meg tid. Handler ikke om hvor jeg er , men hva jeg er når jeg kommer hjem igjen med litt mer energi og mer forståelse for egen helse og behov.
Plaza leverer som vanlig. Oslo viste seg fra sin beste side og påsken fikk en ny start..

God helg videre alle sammen. Husk å ta en pause. Jeg bommet litt vel der kan man si. Skal jo bare, flink pike og redd for å ikke være nok kom liksom litt i veien.
Lov å knekke, bare husk du skal en vei og det er opp❤️

0 kommentarer

Blogg19.02.2023

Den viktigste tiden på døgnet for meg.

God morgen og god fastelaven.
Baker du denne søndagen eller gjør du som meg med ferdigkjøpte boller og visper litt krem?
Jeg feirer veldig få helligdager men prøver å ha noe som f eks fastelavensboller eller påskeegg til gutta selv om dem er store . Jeg tenker man skal lage dagene slik man ønsker selv jeg.

Morgenen er en viktig tid. Ikke bare for meg men for meg og gubben som par. Slipper ut kattene og ser nyheter føre noen andre i huset våkner. En kopp kakao eller te (kaffe er for voksne og det er vi visst ikke enda)mens vi skravler og leser litt på telefonen.

Helgen gikk veldig fort denne gangen og lurer litt på om jeg fikk så mye gjort egentlig her jeg sitter nå med håret til alle kanter. Også en liten greie morgenen brukes til for min del. Tenke over hva som skal skje og ikke skjedde. Jeg lager lister i hodet jeg sjelden rekker følge men tanken er god da…

Men denne søndagen er det ingen planer bortsett fra den obligatoriske rydde kjøkken og vaske ulltøyet til jr som skal på tur til Trysil i morgen. Vinterferie og greier så da må det jo skje litt.

-kaffeskål og god fastelaven

0 kommentarer

Blogg16.02.2023

Dra hue ut av rævva!!!

Debatten må opp og frem..

Enkelte må få hodet ut av rævva og få seg litt oksygen… For lufta virker sinnsykt tynn der dem lever. Jeg blir flau og virkelig småuggen av å se hvordan folk behandler andre. Har vi ikke lært bedre?
Hvorfor hater du på andre syke?

La oss se litt på denne saken:

Hva skjer når mennesker med usynlige sykdommer ber om hjelp!???

Jo dem får høre dem tar penger og tid fra de «ordentlige syke».?
Hvor i verden ble det greit å sette prislapp og skala på mennesker man hverken kjenner eller er har som pasient.

Samfunnet er fullt av fordommer, hat og dette blir ikke bedre. Vi ser behovet for hjelp blant folk i alle aldre og med både fysisk/psykisk sykdom øker . Mens hjelpetiltakene minsker. Midlene er ikke der. Ikke nok personell osv osv.
Men trenger vi da virkelig enda mer problemer ?

Hva får et menneske til å fortelle et annet at dem ikke fortjener eller har behov for hjelp?
At du tar livet av andre fordi du f eks ringte ambulanse?
Nå er dette de ekstreme tilfellene men noe vi personlig har erfart.

Når man har vondt eller trenger hjelp blir man i det offentlige oppfordret til å søke hjelp. Men møtes altfor ofte at du ikke er syk nok eller dem ikke ser behovet på nåværende tidspunkt. Terskelen blir da for mange enormt høy føre dem tør søke hjelp igjen. Vi skaper en bølge av usikkerhet og følelsen av å være til bry.
Denne følelsen er ganske vanlig fra før for mennesker med kroniske lidelser og smerter.

Så har vi de som skriker høyt om hjelp selv etter mange avslag. Som snakker åpent om hvordan det er å leve med sykdommer og dermed er det snakkis blant uvitende mennesker som elsker å sette pris og verdi på andre.
Dette deler dem gladelig på forumer eller i kommentarfelt på innlegg hvor mennesker våger å være åpne.

Folk er så stygge. Sjalu og unner ingen noe med mindre dem jobber 8-16 og «bidrar» til samfunnet. Du snylter og syter. Dem kaller det å marinere seg i egen sykdom som
Visstnok er et valg!!

Jeg er glad det er mange med vett og viten som er mer enn ivrige på å vise og endre denne trenden med å shame spesielt usynlig syke!!!
Alle mennesker har verdi og fortjener hjelp når du har vondt.

Vis heller glede for de som får hjelp. Vis støtte for de som sliter. Ikke tråkk på mennesker bare fordi du har bestemt dem ikke gjør eller er slik DU mener dem skal være.

Medmenneskelighet !!!

0 kommentarer