Den viktigste tiden på døgnet for meg.

God morgen og god fastelaven.
Baker du denne søndagen eller gjør du som meg med ferdigkjøpte boller og visper litt krem?
Jeg feirer veldig få helligdager men prøver å ha noe som f eks fastelavensboller eller påskeegg til gutta selv om dem er store . Jeg tenker man skal lage dagene slik man ønsker selv jeg.

Morgenen er en viktig tid. Ikke bare for meg men for meg og gubben som par. Slipper ut kattene og ser nyheter føre noen andre i huset våkner. En kopp kakao eller te (kaffe er for voksne og det er vi visst ikke enda)mens vi skravler og leser litt på telefonen.

Helgen gikk veldig fort denne gangen og lurer litt på om jeg fikk så mye gjort egentlig her jeg sitter nå med håret til alle kanter. Også en liten greie morgenen brukes til for min del. Tenke over hva som skal skje og ikke skjedde. Jeg lager lister i hodet jeg sjelden rekker følge men tanken er god da…

Men denne søndagen er det ingen planer bortsett fra den obligatoriske rydde kjøkken og vaske ulltøyet til jr som skal på tur til Trysil i morgen. Vinterferie og greier så da må det jo skje litt.

-kaffeskål og god fastelaven

Dra hue ut av rævva!!!


Debatten må opp og frem..

Enkelte må få hodet ut av rævva og få seg litt oksygen… For lufta virker sinnsykt tynn der dem lever. Jeg blir flau og virkelig småuggen av å se hvordan folk behandler andre. Har vi ikke lært bedre?
Hvorfor hater du på andre syke?

La oss se litt på denne saken:

Hva skjer når mennesker med usynlige sykdommer ber om hjelp!???

Jo dem får høre dem tar penger og tid fra de «ordentlige syke».?
Hvor i verden ble det greit å sette prislapp og skala på mennesker man hverken kjenner eller er har som pasient.

Samfunnet er fullt av fordommer, hat og dette blir ikke bedre. Vi ser behovet for hjelp blant folk i alle aldre og med både fysisk/psykisk sykdom øker . Mens hjelpetiltakene minsker. Midlene er ikke der. Ikke nok personell osv osv.
Men trenger vi da virkelig enda mer problemer ?

Hva får et menneske til å fortelle et annet at dem ikke fortjener eller har behov for hjelp?
At du tar livet av andre fordi du f eks ringte ambulanse?
Nå er dette de ekstreme tilfellene men noe vi personlig har erfart.

Når man har vondt eller trenger hjelp blir man i det offentlige oppfordret til å søke hjelp. Men møtes altfor ofte at du ikke er syk nok eller dem ikke ser behovet på nåværende tidspunkt. Terskelen blir da for mange enormt høy føre dem tør søke hjelp igjen. Vi skaper en bølge av usikkerhet og følelsen av å være til bry.
Denne følelsen er ganske vanlig fra før for mennesker med kroniske lidelser og smerter.

Så har vi de som skriker høyt om hjelp selv etter mange avslag. Som snakker åpent om hvordan det er å leve med sykdommer og dermed er det snakkis blant uvitende mennesker som elsker å sette pris og verdi på andre.
Dette deler dem gladelig på forumer eller i kommentarfelt på innlegg hvor mennesker våger å være åpne.

Folk er så stygge. Sjalu og unner ingen noe med mindre dem jobber 8-16 og «bidrar» til samfunnet. Du snylter og syter. Dem kaller det å marinere seg i egen sykdom som
Visstnok er et valg!!

Jeg er glad det er mange med vett og viten som er mer enn ivrige på å vise og endre denne trenden med å shame spesielt usynlig syke!!!
Alle mennesker har verdi og fortjener hjelp når du har vondt.

Vis heller glede for de som får hjelp. Vis støtte for de som sliter. Ikke tråkk på mennesker bare fordi du har bestemt dem ikke gjør eller er slik DU mener dem skal være.

Medmenneskelighet !!!

Pleide logge av denne dagen

Dette bildet delte jeg på min snapkanal i dag…

Du må jo være glad på andre sine vegne og ikke være så negativ !!
En setning som jeg har hørt mer enn en gang mot både meg selv og andre som er åpne om hvor tøft og sårt dager som morsdag eller andre merkedager kan være.
Dette er helt på trynet!
Å påtvinge mennesker å føle glede på en dag som river hardt er rett og slett bare slemt. Man sier basic at følelsene andre har ikke er godtatt fordi dem er «negative» på en dsg man skal føle glede.
Merk deg ordet SKAL…

Jeg var selv ikke vanlig og daglig mamma. Men avstandsmamma. Jeg sa klart ifra til folk at orker ikke. Og ble møtt med en temmelig nedlatende Tone om å bite i meg for skulle jo ikke ødelegge for andre.
Jeg har feiret morsdag med andre sine barn. Alene og stengte meg inne.
Jeg har hatt det vondt!!

Hvorfor ikke anerkjenne denne dagen som begge deler? Noen savner sine nære på slike dager. Noen liker ikke feire osv osv.
Og for de som har mistet så føles det ekstra vanskelig når det skal trykkes i ansiktet uansett hvor man er.
Høres hardt ut og ja det er hardt.
Alle som føler sårt respekterer de som ikke føler det slik. Så hvorfor ikke andre veien?

Tror mange gjør som meg. Holder seg unna Facebook osv denne dagen og neste til alle innleggene er borte i mengden av nye . For heldigvis blåser det litt over… helt til neste høytid.

Uansett ønsker jeg alle den beste dagen dem kan ha denne søndagen. Lag deg en dag DU ønsker og kan takle. Ikke gjør noe bare fordi det er forventet.

-søndag

Hvorfor jeg måtte slutte å blogge

Å blogge handler for meg om å dele. Å få ut det du tenker og som faktisk skjer. Jeg er en ærlig og åpen person og dette gjenspeilet seg i innleggene.
Noen av dere vet fra før litt om min historie med barn som jeg plasserte hos familie da jeg selv ble syk. Den lange kampen for å bli frisk og få dem hjem. Om dårlige valg og ellers en turbulent tid preget av mange følelser.

Da jeg bodde på Malta i 2016-2018 startet jeg min første blogg. På engelsk. For første gang på lenge åpnet jeg opp mer rundt meg uten å føle meg dømt eller misforstått.
Dessverre da jeg flyttet tilbake til Norge og blogger på norsk ble de ærlige innleggene om angsten og følelsene som hendte meg brukt som bevis mot meg i en rettsak. Jeg tapte nesten alt pga åpenheten. Dømt utifra ordene som hjalp meg å bli bedre. Ingen spurte, bare fortalte meg jeg var jo syk. Det fortalte bloggen dem…

Dette har kneblet meg mye. Jeg har slettet 3 blogger men beholdte den engelske. Den betyr mye for meg og derfor håper jeg den skal inspirere meg tilbake dit jeg var. For det var meg på alle måter. Selv om jeg skrev om angst og tanker som var vonde betyr ikke det jeg var for syk til f eks å være mamma.
Når innleggene ble delt og printet ut som bevis på min psykiske helse følte jeg meg ordentlig kneblet. Mistet stemmen nok en gang.

Jeg merker jeg sliter nå faktisk. At å blogge er tøffere enn før. Hvorfor skal andre mennesker bruke dine ord mot deg? Åpenhet skal ikke shames men heies frem. Alle vet at å skrive er befriende og noe behandlere råder sine pasienter til.
Så nå jobber jeg hardt med å finne roen og tryggheten i å skrive. Ordene blir faktisk værende. Akkurat som dems ord ble.

I min blogg er jeg opptatt av personvern på mine nære. Spesielt gutta mine. Dem er straks alle voksne men dems historie og liv er dems eget.
Men jeg håper å kunne være åpen. Komme over de to tøffe rundene da jeg fjernet alle innleggene sist.

Alle gutta kom hjem. En etter en. Vi har måttet lære hverandre å kjenne på nytt. Følelser og glede. Litt skummelt og også sårt. Dette er noe av det som siste 2 årene har inneholdt.
Det som er siste biten nå er å leve uten det som ble gjort så mye hengende over meg.

Slutte å bli min egen verste fiende …

Takk til alle dere som leser og også deler egne opplevelser.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top