Pleide logge av denne dagen

Dette bildet delte jeg på min snapkanal i dag…

Du må jo være glad på andre sine vegne og ikke være så negativ !!
En setning som jeg har hørt mer enn en gang mot både meg selv og andre som er åpne om hvor tøft og sårt dager som morsdag eller andre merkedager kan være.
Dette er helt på trynet!
Å påtvinge mennesker å føle glede på en dag som river hardt er rett og slett bare slemt. Man sier basic at følelsene andre har ikke er godtatt fordi dem er «negative» på en dsg man skal føle glede.
Merk deg ordet SKAL…

Jeg var selv ikke vanlig og daglig mamma. Men avstandsmamma. Jeg sa klart ifra til folk at orker ikke. Og ble møtt med en temmelig nedlatende Tone om å bite i meg for skulle jo ikke ødelegge for andre.
Jeg har feiret morsdag med andre sine barn. Alene og stengte meg inne.
Jeg har hatt det vondt!!

Hvorfor ikke anerkjenne denne dagen som begge deler? Noen savner sine nære på slike dager. Noen liker ikke feire osv osv.
Og for de som har mistet så føles det ekstra vanskelig når det skal trykkes i ansiktet uansett hvor man er.
Høres hardt ut og ja det er hardt.
Alle som føler sårt respekterer de som ikke føler det slik. Så hvorfor ikke andre veien?

Tror mange gjør som meg. Holder seg unna Facebook osv denne dagen og neste til alle innleggene er borte i mengden av nye . For heldigvis blåser det litt over… helt til neste høytid.

Uansett ønsker jeg alle den beste dagen dem kan ha denne søndagen. Lag deg en dag DU ønsker og kan takle. Ikke gjør noe bare fordi det er forventet.

-søndag

Hvorfor jeg måtte slutte å blogge

Å blogge handler for meg om å dele. Å få ut det du tenker og som faktisk skjer. Jeg er en ærlig og åpen person og dette gjenspeilet seg i innleggene.
Noen av dere vet fra før litt om min historie med barn som jeg plasserte hos familie da jeg selv ble syk. Den lange kampen for å bli frisk og få dem hjem. Om dårlige valg og ellers en turbulent tid preget av mange følelser.

Da jeg bodde på Malta i 2016-2018 startet jeg min første blogg. På engelsk. For første gang på lenge åpnet jeg opp mer rundt meg uten å føle meg dømt eller misforstått.
Dessverre da jeg flyttet tilbake til Norge og blogger på norsk ble de ærlige innleggene om angsten og følelsene som hendte meg brukt som bevis mot meg i en rettsak. Jeg tapte nesten alt pga åpenheten. Dømt utifra ordene som hjalp meg å bli bedre. Ingen spurte, bare fortalte meg jeg var jo syk. Det fortalte bloggen dem…

Dette har kneblet meg mye. Jeg har slettet 3 blogger men beholdte den engelske. Den betyr mye for meg og derfor håper jeg den skal inspirere meg tilbake dit jeg var. For det var meg på alle måter. Selv om jeg skrev om angst og tanker som var vonde betyr ikke det jeg var for syk til f eks å være mamma.
Når innleggene ble delt og printet ut som bevis på min psykiske helse følte jeg meg ordentlig kneblet. Mistet stemmen nok en gang.

Jeg merker jeg sliter nå faktisk. At å blogge er tøffere enn før. Hvorfor skal andre mennesker bruke dine ord mot deg? Åpenhet skal ikke shames men heies frem. Alle vet at å skrive er befriende og noe behandlere råder sine pasienter til.
Så nå jobber jeg hardt med å finne roen og tryggheten i å skrive. Ordene blir faktisk værende. Akkurat som dems ord ble.

I min blogg er jeg opptatt av personvern på mine nære. Spesielt gutta mine. Dem er straks alle voksne men dems historie og liv er dems eget.
Men jeg håper å kunne være åpen. Komme over de to tøffe rundene da jeg fjernet alle innleggene sist.

Alle gutta kom hjem. En etter en. Vi har måttet lære hverandre å kjenne på nytt. Følelser og glede. Litt skummelt og også sårt. Dette er noe av det som siste 2 årene har inneholdt.
Det som er siste biten nå er å leve uten det som ble gjort så mye hengende over meg.

Slutte å bli min egen verste fiende …

Takk til alle dere som leser og også deler egne opplevelser.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top